Anniken Binz(29) er fra beste vestkant i Oslo. Hun er født inn i et møblert hjem, som hun sier, som riktignok aldri har vært sørlig opptatt av idrett, med derimot kultur og mer jordnære saker. Men av en eller annen grunn ble tingene litt annerledes for eldste jenta i familien.
- Jeg har nok alltid vært litt annerledes skrudd sammen – litt mer søkende og undersøkende. Måtte finne ut av ting og teste og presse grenser. Standhaftig og bestemt, og kanskje en smule bortskjemt. Jeg har som regel fått det som jeg ville – til slutt. Men som barn var jeg stille og rolig. Jeg tenkte mye og leste bøker. Senere tog jeg det igjen med monn. Mine venner vil nok karakterisere meg som temmelig ekstrem, i den forstand at når jeg bestemmer meg for en ting så gjennomfører jeg det. Jeg tar alltid ting ut i det ekstreme – trener ekstremt mye og helt til jeg får det til, lever ekstremt sunt i perioder, jobber hardt med studier og fester ekstremt når jeg fester. Jeg hører alle si at det er den gyllne middelveien som gir den største lykken. Men det blir for ensidig og kjedelig for meg. Jeg gjør ting ekstremt i korte perioder, utforsker, gjennomfører og går videre. Sånn er jeg, smiler Anniken. Da hun var 18 år gammel hoppet hun tandemhopp for første gang.

Det første hoppet

Jeg var modell for Elite Models i Milano i Italia, og hadde alltid vært fascinert av fallskjermhopping. Da jeg fikk muligheten i Italia slo jeg til. Lite visste jeg at dette skulle bli min store lidenskap. Men dette hoppet ga meg egentlig ikke så mye. Det var selvfølgelig gøy, men jeg visste ikke riktig hva som skjedde. Det var jo ikke jeg som gjorde hoppet.
Jeg tok fallskjemkurs og gjorde mitt første ordentlige fallskjermhopp på Østre Ara ved Rena i 1996. som 19 åring. Det var helt fantastisk. Jeg forbinder dette hoppet med sterk glede. Jeg var så fokusert, og da jeg hang der i skjermen sang jeg av full hals, og jeg husker at jeg gaulet og sang på Joan Osbornes ”What if God was one o fus” hele veien ned, og nøt både svevet og utsikten. Jeg ble hekta der og da.
Men fallskjermmiljøet var ikke mitt miljø. Jeg var veldig alene, og eneste jente. Jeg hadde tatt kurset sammen med en gjeng eldre karer som syntes det var gjevt å ha en ung jente i gjengen. Men jeg bet tennene sammen, aksepterte øldrikking og mannfolkprat, sto over fellesbadstuene, og ga full gass for å få fallskjermsertifikatet. Den selvsamme dagen jeg fikk det kjøpte jeg meg eget utstyr. Men det skulle bli lite hopping i de nærmest årene, forteller Anniken.

Årets Ansikt 1994

Det ble mye jobbing i utlandet og skolegang. Allerede som 14-åring begynte jeg å jobbe som modell. Som 17-åring vant jeg Årets Ansikt i Norge, med påfølgende internasjonal finale på Hawaii. Men hele veien var jeg fokusert på gjennomføre utdannelsen. Og det var vel dette som bidro til at jeg ikke nådde helt opp i finalen på Hawaii. Jeg konsentrerte meg om å fullføre videregående skole. Men da de andre var opptatt av russetid var jeg opptatt av fallskjermkurs. Etter artium gikk turen til Paris og modellyrket, hvor det heller ikke var særlig godt tilrettelagt for fallskjermhopping.

Hoppet av

Jeg hadde selvfølgelig med fallskjermen, men modellyrket er et arbeid uten eget liv og minimalt med fritid. Du skal alltid være disponibel, i god form, se bra ut, være glad og klar til å rykke ut på jobber overalt i verden. Det er utrolig krevende.
Jeg var virkelig deprimert i Paris. Dette var ikke min greie. Jeg stilte meg et par essensielle spørsmål om meningen med livet, og fant ganske enkelt ut at livet er mer enn penger og karriere. Friheten var viktigere for meg. Derfor pakket jeg sakene mine, dro til Sør-Afrika med kjæresten min og fartet rundt på motorsykkel i fem uker. Jeg kuttet fullstendig kontakten med modellbyrået og familie i disse ukene, og levde et liv i frihet. Det var en ubeskrivelig deilig følelse. Men byrået ga seg ikke. De ville ha meg tilbake. Og jeg gjorde faktisk en jobb til, i Miami. Men der fikk jeg tatovert en delfin på ankelen som hver dag skulle minne meg på å være fri, lykkelig og leken. Så hoppet jeg av modellkarrieren for godt – i hvertfal nesten for godt, smiler Anniken. Men det skulle ikke bli særlig mye fallskjermhopping i denne perioden heller. Anniken reiste til Ekvador i Sør-Amerika hvor hun jobbet som hjelpelærer på et senter for gatebarn i tre måneder.
Deretter reiste jeg rundt i ett år, og fikk en del hopp i Venezuela. Her besøkte jeg også Angel Falls, som er verdens høyeste vannfall, og et populært sted for basehoppere. Det var her idéen om basehopping ble sådd i meg. Men det skulle gå to år til før jeg gjorde mitt først basehopp. I mellomtiden var jeg innom Oslo og tok mellomfag både i Sosialantropologi og Samfunnsgeografi.

Skremmende og fantastisk

Men så var det en dag en venninne av meg ringte og fortalte at hun skulle gjøre et basehopp. Hennes kjæreste var basehopper og hadde tilbudt seg å instruere henne – og om jeg kunne tenke meg å bli med?
Jeg var ikke vanskelig å be og ble med til Romsdalen. Kjæresten til min venninne gikk grundig gjennom alle prosedyrer og forberedte oss jentene skikkelig. Min venninne hoppet først, og det gikk fint. Neste dag var det min tur. Jeg var klar. I hvert fall fortalte kroppen min meg at jeg var klar. Men hodet var ikke helt med – eller omvendt. Jeg satt på kante og dinglet med bena i 1700 meter. Utsikten til nydelige snødekte fjelltopper var fantastisk, forholdene var strålende og jada, jeg var klar. Det var bare å hoppe! Men kroppen lystret ikke. Jeg gikk noen runder med hjernen min, og så gjorde jeg avspranget. Det var skremmende og vanvittig herlig. Følelsen av å fly fra en fjelltopp er ubeskrivelig. Jeg kan bare si at det virkelig gir perspektiver til livet. Alt gikk etter boken og jeg landet trygt nede i dalen – etter et fantastisk adrenalinkick.

Ankelbrudd ble vekker

Men fortsatt prioriterte jeg utdannelse, reising og kjæreste, og det ble ikke så mye hopping. Dessuten var basemiljøet nokså ”hardcore”. Det var tøffe gutter som holdt på med dette, og lite rom for jenter. Det passet ikke meg med et så macho miljø.
Men jeg likte alt rundt hoppene, og til tross for det tøffe miljøet ble det mer og mer basehopping. Dessuten var det langt billigere enn å hoppe fra fly. Som gammel speider har jeg alltid vært glad i naturen. Det var så deilig å pakke bilen for å være borte noen dager, de lange turene i fjellet for å komme til hoppunktet, overnattingen i telt, de deilige morgenstundene, opptenning av stormkjøkken og koking av havregrøt. Alt dette kombinert med den vanvittige spenningen rundt hoppene gir meg så mye. I 2003 brakk jeg ankelen nokså komplisert under et fallskjermhopp fra fly og ble liggende uvirksom i mange måneder. Dette var en sterk vekker for meg. Jeg skjønte plutselig hvor viktig det er for meg å være fysisk aktiv gjennom hoppingen, og at det virkelig var hoppingen jeg ønsket å prioritere. Omtrent på samme tid kom jeg i kontakt med en annen jente som drev med basehopping, og som følte seg like ensom i miljøet som jeg. Hun er profesjonell ski kjører og basehopper, og ville hoppe sammen med meg. Karina Hollekim er blitt en meget god venninne, og vi hopper mye sammen den dag i dag. Så nå trives jeg langt bedre i miljøet også, forteller Anniken, som per i dag har mer enn 200 basehopp og rundt 700 fallskjermhopp fra fly og er sponset av bl.a. Berghaus. Frem til nytårsskiftet var hun bosatt i Mansehra nær Islamabad i Pakistan der hun jobbet for Flyktninghjelpen med å skaffe jordskjelvofre tak over hodet.

Samfunnsgeografi

Jeg har hovedfag i samfunnsgeografi med vekt på utvikling og bolig i utviklingsperspektiv. Hovedoppgaven min handlet om implementeringen av et boligprogram i to slumområder i Carcas i Venezuela. Så med denne bakgrunnen, i tilegg til erfaring fra FN systemet og diverse frivillig arbeid i felten, fikk jeg jobb for flyktninghjelpen. Mitt hovedfag var relevant for jobben, men i tilegg er det viktig å ha erfaring fra felt- og organisasjonsarbeid og å kunne flere språk. Til daglig gjorde jeg alt fra å gå i møter med forskjellige organisasjoner, representanter for myndigheter, donorer etc. Jeg skrev rapporter og søknader og tok meg av lokalt ansatte. Men det beste var å dra ut i felten for å titte på arbeidet og vurdere hva vi burde gjøre. Da møtte jeg mennesker og fikk nytt naturen litt også. Men hver dag tittet jeg på delfinen på ankelen som minnet meg på viktigheten av friheten, smiler Anniken, som også er dypt engasjert i Ashtanga Yoga.

TV tårn og kabelbane

Det er en atletisk og dynamisk form for yoga som gir meg styrke både fysisk og psykisk, god pust og god balanse både mentalt og fysisk. En flott form for trening, som gir meg en tilstedeværelse i kroppen som er helt spesiell, fingertupper til tær, som knytter hjernen min til resten av kroppen og som gjør meg sterk også i forhold til hoppingen. Her ser jeg også en mulighet for jobb. Jeg har planer om å reise til India for å studere denne formen for yoga litt mer inngående, og kanskje utvikle meg til instruktør. Eller kanskje jeg skal gjøre hoppingen til et levebrød?

Nylig var Anniken Binz en av en rekke hoppere fra forskjellige nasjoner som hoppet fra Beijing TV Tower. Og i fjor sommer hoppet hun 20 ganger fra det 421 meter høye KL Tower i Kuala Lumpur. Jeg hadde få muligheter til å ha et privatliv med den jobben jeg hadde i Pakistan. Derfor måtte jeg gjøre noe slikt som å basehoppe for å føle at jeg hadde et normalt liv. Jeg måtte holde fast på noen av de tingene som er meg. Dessuten er det viktig å hoppe kontinuerlig, sier hun. I Pakistan fant jeg et egnet sted for basehopping. En kabelbane som går over et juv. Hun fikk vognen til å stoppe midtveis – og så hoppet hun. Men hun blir svært alvorlig når jeg nevner familien hennes og spør hva de synes om basehoppingen.

Sikkerhet i høysetet

Det er min store traume og sorg. Like mye som jeg elsker å hoppe, elsker jeg familien min. men jeg får dessverre ingen forståelse eller aksept fra dem. Og det plager meg selvsagt. Men når det er sagt, så må jeg legge til at jeg er svært nøye med sikkerheten rundt hoppingen. Og jeg er flink til å holde meg innenfor mine grenser. Forholdene skal være optimale, og alt ellers etter boken. Jeg hopper mest høye hopp som er sikrere fordi jeg rekker å komme lenger fra fjellveggen når skjermen åpnes. Og hopper jeg fra lavere steder, som bygninger eller tårn, så er jeg ekstra nøye med sikkerheten og forholdene. Jeg ser ikke for meg at jeg skal dø i en hoppulykke. Jeg trenger ikke tøffe meg. Å hoppe fra en fjellvegg er tøft nok i seg selv. Dessuten er jeg for glad i livet – og i familien min! Andre mennesker trenger en lykkepille for å fungere i hverdagen. Jeg står opp om morgenen og er glad – hver dag! Fordi jeg driver med noe som gir perspektiver på livet og på døden, og fordi jeg har friheten til å gjøre det. Er dette meningen med livet, tro? – i hvert fall mitt liv? Jeg tror det.