Missing Link Cho Oyu Expedition 2006 varte i fem uker, fra 2. september til 10. oktober ifjor, men det tok et helt år å forberede klatreekspedisjonen. Jan Arve Andersen(58), Dag Braanaas(41), Sindre Kinnerød(31), Ragnar Lien(58), Geir Lysfjord(58) og Petter Nyquist(28) tok forberedelsene på alvor – og fikk betalt for det.
-Det er det viktigste du gjør for å lykkes. Vi hadde jevnlige møter, flere turer og gjorde grundige tester av utstyret. Vi var i Leirungsdalen og vi besteg Mount Blanc på 4810 meter, vi oppsøkte leger og folk som hadde vært i slike høyder før, og vi snakket mye sammen og testet kjemien oss i mellom. Petter og jeg har klatret Aconcagua i Argentina tidligere som del av et forskningsprosjekt om høydesyke, etter å ha vært i USA og tatt tester. På turen opp brukte vi en vest som målte 36 psykosomatiske stressfaktorer. Så vi kunne litt om hva som skjer med kroppen i ekstreme høyder. Mye av problemet sitter mellom ørene.
I tillegg oppsøkte vi en farmasøyt som konstruerte et førstehjelpskit som hver av oss hadde på seg til en hver tid. Den fikk vi bruk for, forteller Sindre. Vi møter han og Petter i Flashstudio i Sandvika hvor de jobber med foto og film.

Opp til ABC

2. september forlot gjengen Norge, landet i Katmandu og tok seg inn til Tibet over grensen ved Friendship Bridge.
-Det var en stor overgang å komme fra åpne og vennlige Nepal til strikte og lukkede Tibet. Men vi fortsatte ufortrødent oppover, gjennom fjellandsbyer og dype daler fra 2500 til 3000 meter over havet, og tok avstikkere opp 800 meter og ned igjen for å gradvis vende oss til høyden. ”Walk high, sleep low” er et begrep i klatremiljøet. Etter noen dager var vi ved Drivers Base Camp på rundt 5000 meter hvor vi byttet ut bilene med yakokser. Vi hadde ordnet med sherpaer og vår hovedsherpa ble en av de mest profilerte og dyktige, Dawa Shiiri Sherpa, en fantastisk kar. Han er faktisk den sherpaen som har vært flest ganger på Galdhøpiggen og har vært seks ganger på Mount Everest og elleve ganger på Cho Oyu. Og nå skulle han føre oss til toppen. Men det skulle bli en tøff tur, sier Petter. Han har gjort flere ekspedisjoner og har mye erfaring, bl.a. tre turer til Nordpolen.

God kjemi

-Allerede på 3000 meter kjente jeg at skallebanken kom, og i Advanced Base Camp (ABC) på 5700 meter var det ikke noe bedre, forteller Sindre. – Men vi jobbet med det vi skulle og tok en akklimatiseringstur opp til 6700 meter. Da var solen så varm at vi, med våre kraftige klær, som vi må ha i tilfelle det blir væromslag og iskaldt, måtte snu og returnere. Men den natten kom vinteren, tre uker for tidlig, og vi ble liggende værfaste i campen. Sneen lavet ned i åtte dager. Det tapper kroppen for krefter og muskler å bli liggende i slike høyder. Mange ekspedisjoner var dårlig utstyrt og valgte å avbryte. Det samme gjorde Ragnar. Det var dårlig stemning i campen, men ikke i våre telt! Vi fordrev tiden med mange morsomme aktiviteter som balansering på slak line mellom to yakokser og morsomme musikkvideoproduksjoner. Vi satte virkelig preg på campen, og var veldig bevisste på å være i hyggelig aktivitet for å holde humøret oppe. Dessuten hadde vi jobbet mye med kjemien i gruppen før vi dro, som ga god uttelling. I alle de fem ukene ekspedisjonen varte, ikke minst i de 21 dagene i ABC, var det ikke antydning til krangling eller drittslenging i gruppen, som var ekstremt viktig for at vi skulle lykkes. Vi var en herlig gjeng! smiler Sindre. Men også Geir hadde fått nok, og returnerte.

11. fjellvettregel

Været klarnet og de fire som var igjen gjorde et fremstøt mot Camp 1 på 6200 meter. Men problemene fortsatte.
-Jeg hadde skikkelig hodepine, selv om natten da jeg sov i Camp 1, forteller Sindre. – Hundre meter oppe i lia på vei mot Camp 2 var jeg helt ferdig og måtte legge meg ned. Dawa Sherpa anbefalte meg å gå ned og heller prøve igjen neste år. Da gikk jeg en skikkelig runde med meg selv, fikk ny energi gjennom en kopp te med sukker fra Jan Arve, gikk i kjelleren og fant noen krefter, og fortsatte. Det var uaktuelt å gi seg, og nå gikk det bedre og bedre. Jeg er fryktelig glad for at jeg ikke ga meg der mellom Camp1 og 2.
På vei opp til camp 2 på 7200 meter kastet Jan Arve inn håndkledet.
-Han hadde innført en 11. fjellvettregel, ”Hvis du hører snorking og oppdager at det er deg selv, så snu!”. I stor høyde blir man ofte søvnig, og gjerne litt likegyldig, som kan være livsfarlig. Jan Arve opplevde dette og valgte å snu. Nå var vi tre igjen, forserte Ice Cliff og nådde Camp 2 på 7100 meter, etter åtte timer i bratt terreng, forteller Petter. Været var fortsatt usikkert, og svært varierende.

Helt bergtatte

-Dawa kjenner forholdene i fjellet godt og mente at vi burde gjøre toppstøt fra Camp 2 og ganske snart. Det var 1100 meter igjen til toppen og vi gjorde oss klare til å klatre allerede klokken 12 samme natt. Nå delte vi oss opp og gikk hver for oss. Det var viktig å finne vårt eget individuelle tempo og rytme for å disponere de få kreftene vi hadde igjen riktig. Vi hadde hver vår sherpa i tilfelle en av oss måte bryte og returnere. Hele natten klatret vi i til dels loddrette stein- og isvegger og brukte surstoff underveis. Vi hadde hodelykter, men fikk også hjelp av en praktfull, glitrende stjernehimmel. Jeg hadde både speilrefleskkamera og videokamera i sekken og var veldig kean på å nå toppen så jeg kunne få med meg soloppgangen over Himalaya og Mount Everest. Dette ga meg fornyede krefter og jeg nærmest spratt oppover fjellveggen, sier Sindre.
Han nådde toppen først. En halv time senere kom Petter klatrende over kanten.
-Det var en nærmest ubeskrivelig følelse og et fantastisk syn som møtte oss. Rosa himmel, hele fjellheimen i Himalaya under oss, silhuetten av mektige Mount Everest over oss 40 kilometer lenger borte og en ekstrem, pyramideformet skygge fra Cho Oyu som løp innover i naturen under oss. Vi var bokstavelig talt helt bergtatte! sier Petter.

Verdens høyeste drive

-De fleste gjør hva de kan for å minske vekten i sekken. I tillegg til kamerautstyr hadde jeg med meg en golfdriver opp, og det var en god følelse å kunne slå verdens høyeste drive mot Mount Everest, smiler Sindre. Da de var på vei ned etter en drøy time på toppen, møtte de Dag, som også nådde toppen. Så tre av seks fikk gleden av å se utsikten fra verdens 6. høyeste fjell på 8201 meter. Men så var det full konsentrasjon om nedstigningen.
-Målet er faktisk ikke nådd før du er trygt nede. Det er mange som har tråkket feil på returen og ikke fått anledning til å glede seg over suksessen. Selv opplevde vi at en kineserer falt kast i kast forbi oss, 500 meter nedover fjellsiden. Han overlevde mirakuløst, etter førstehjelp fra Sindre. Men det kunne gått riktig galt. Selv kom vi oss trygt ned og kunne feire litt da vi møtte igjen Ragnar, Geir og Jan Arve. En god biff og en øl smakte godt etter å ha gått på dårlig yakokse i flere uker, smiler Petter.

Etter tilbakekomsten til Norge har de holdt foredrag og multimediashow for både bedrifter og privatpersoner. I tillegg til produksjon og salg av en billedbok fra ekspedisjonen. Alt til inntekt for en skole i utkanten av Kathmandu.
-Til nå har vi samlet inn rundt 80.000 kroner, og det føles godt å kunne gi noe tilbake til dette vakre landet og de flotte menneskene som har vært så gjestfrie og tatt så godt imot oss, sier Sindre. Blir det Mount Everest neste gang? Da finner de kanskje en golfball i skråningen.
www.himalaya2006.no