Boken er en samling fortellinger, inspirert av personer som Andreas Markusson ble kjent med da han bodde på Korsika – og vi unnskylder ham så gjerne at han har valgt å brodere litt i virkelighetens mønster. Denne boken er et eksempel på at en forfatters fantasi får sannheten til å stå enda klarere frem. Faktisk minner Dødssynder ikke så rent lite om Prøysens kjærlighetserklæringer til sin hjembygd, der skavanker og skjønnhetspletter trekkes frem, men alltid med smilet på lur.

Havnet på Korsika

For 28 år siden dro forfatteren fra Larvik med egen seilbåt sørover uten å vite hvor han skulle ende. Han havnet på Korsika. Det var slett ikke den kursen teologen fra Universitetet i Oslo hadde satt for seg selv. Han hadde tenkt å bli prest. Men under studietiden følte han en dragning til den katolske kirke, og tilbragte en vinter i et dominikanerkloster i Frankrike.
- Men da jeg kom til Korsika, visste jeg at her var det, forteller Andreas. - Mine første venner der var fiskerne. Siden ble det også innbyggerne i den bittelille landsbyen ved foten av det høye fjellet.
Borgermesterens hus fra 1500-tallet ble pusset opp så langt pengene rakk, den gjengrodde hagen bugnet igjen av basilikum, meloner, hvitløk og vinstokker. Men han giftet seg norsk, med sangpedagogen Heidi. Hun fødte nummer to av tre døtre på Korsika. I dåpsgave fikk datteren, av sin korsikanske fadder, et 400 år gammelt oliventre. Mens boken er tilegnet Heidi - ” til henne som ble med”.

Middelhavet – kulturens vugge

Andreas og jeg sitter og stirrer ut mot Middelhavet. Nå har familien på fem flyttet til Nice i Frankrike. Men på ekstra klare morgener kan man så vidt skimte Korsikas fjelltopper lengst borte i synsranden.
Rundt oss svinser ekteparets blonde døtre, Miriam, Klara og Anna, de snakker norsk og fransk om hverandre. Vinden har frisknet til, det er visst snakk om en seiltur ut til en liten bukt nær Villefranche.
Hvorfor ble det Korsika? Andreas nøler ikke med å svare.
- Samtidig som øya er en del av Frankrike med hele den franske kulturen, unngår man den beryktede franske arrogansen. -Men, legger han til, - jeg kunne nok bodd mange steder, så lenge jeg ser Middelhavet. Går det an å bo mer sentralt? Dette er kulturens vugge. Her seilte fønikerne, grekerne plantet oliventrær, Palestina og Roma bidro med hele den kristne kulturarven før maurerne inntok Spania og renessansen ble skapt i Firenze. Norsk sjåvinisme får blåst litt av seg her nede, ler han.
Er det været som lokker?
Andreas nikker. - Jeg glemmer aldri den herlige følelsen jeg hadde den dagen jeg flyttet fra Norge. Det siste jeg gjorde var å kaste isskrapa i søpla.

Har sine årstider

Men hva med årstidene? Snøfylt vinter, vårløsning, kort hektisk sommer og høstfarger?
- Også Middelhavet har sine årstider. I januar blomstrer mandeltrærne, disse florlette hvit-rosa blondene som blomstrer på bar gren. Deretter komme mimosaen. Appelsinene er modne til påske. Siden kommer mariatistlene og spansk gyvel før sommervarmen kommer og bare agaveplanten klarer å skyte ut sin ti meter lange stengel i løpet av en måned før planten dør.
Er det ikke på denne tiden de fleste nordboere som har slått seg ned sørpå vender hjem?
- Akkurat, svarer han. - Men Nice-sommeren er også fantastisk. Den dirrende varmen som gjør lyset så dust. Jeg hadde en gang med meg en fransk venn til Norge. For ham var fargene der helt uvirkelige. Nesten ubehagelig skarpe. Det var som å se på en TV hvor fargekontrastene var feil regulert.
Andreas snakker seg så varm at Heidi serverer oss en perlende, kjølig rosévin. - Også høsten, da, fortsetter han. - Med de lange varme dagene når man egentlig ikke venter dem. Spaserturer på folketomme øde strender. Og de runde, røde kulene på jordbærtrærne. Og selvsagt de saftige klasene på vinrankene. De har ikke fått vann hele sommeren og allikevel spruter de som et fyrverkeri i munnen når man biter i dem. Er ikke det et under?

Fant hverdagsvennlighet

Tilbake til Korsika – den består jo av, som Norge, høye fjell omgitt av hav. Er gemyttet likt vårt eget norske?
Han rister på hodet. - Mens vi i Norge har bodd spredd på hver vår gård, støtter korsikanerne seg til hverandre, som husene deres også gjør. Man bor tett i landsbyer med hagene og jordene rundt. For å kunne forsvare seg? Jo, sikkert når sarasenske sjørøvere kom. Men kanskje også for å ha noen å dele med. Derfor har de utviklet en omgangsform som gjør at selv fjellbønder på Korsika oppleves som kultiverte på en helt annen måte enn hjemme. I Norge er det nesten blitt tøft å være vulgær. Men her nede er det ikke noe man brisker seg med. Tvert imot.
Han forteller hvordan han fant hverdagsvennlighet overalt på øya. Men understreker at korsikanerne slett ikke er noen lydige lam, de er seg sin kultur bevisst og derfor opptatt av å beskytte den. Ytterliggående elementer, forklarer han, går ikke av veien for å ty til terrormetoder for å demonstrere sin uavhengighet overfor de franske myndighetene i Paris.
- Det kan smelle litt innimellom, medgir han, men det går ytterst sjelden utover besøkende.
Hvordan føler han det er å være forfatter med ett bein i Frankrike og det andre i Norge?
- Med et feste i to kulturer blir man observant på begge. Det er som når man kommer hjem fra ferie og ser hvor stygg tapeten i gangen er. Nå må vi se å få gjort noe med den. Men så glemmer man og ser det først igjen året etter. Noe av det samme er det med utlendighet. Det skjerper blikket.

Utlendighet nødvendig

Ibsen skrev både Brand og Peer Gynt under oliventrærne i Italia. Jo lengre bort han kom, jo norskere ble han vel?
- For noen år siden skrev jeg et teaterstykke som het Lykkeland som ble spilt på Nationaltheateret, en satire over det selvgode selvforherligende flinke Norge. Tror neppe jeg kunne skrevet det stykket uten den avstanden som utlendigheten skaper, innrømmer han.
Andreas Markusson har skrevet en rekke ”sitcom”-serier for norsk fjernsyn, som
Nr 13, Soria Moria, Fredrikssons Fabrikk og Pilen flyttebyrå. Alt sammen komedier.
- Jeg liker jo å gjøre andre ting også, men av en eller annen grunn blir mye av det jeg tar i til komedier. Tror jeg søker mot en letthet, det er nok både min styrke og sikkert også min svakhet som forfatter, funderer han.
Om sommeren tar Andreas båten og seiler med familien til Korsika på ferie. Selvsagt går turen innom gamle tomter, for å se om oliventreet står der fremdeles, og for å hilse på kjære venner. De mente han ville blitt en fin borgermester, og har kanskje ikke helt gitt opp håpet. Ingen av dem fatter hvordan familien Markusson kunne finne på å forlate den lille landsbyen.
- De mener at alt det viktigste i livet, det er å finne der, forklarer han.
Når du leser Andreas Markussons bok, vil du nok skjønne hvorfor.