”Spille linksgolf? Reis til East Lothian” anbefalte Ann Askim i Visit Britain. ”Du finner ikke et bedre alternativ!” Det skulle vise seg at hun ikke tok munnen for full. East Lothian strekker seg 50 kilometer langs kysten sør for Edinburgh. Foretar man en opptelling vil man se at det er hele 19 baner som ligger i området. Og vi snakker ikke om hvilke som helst golfbaner. Her ligger perlene tettere enn i et smykkeskrin.
Fargerike Edinburgh er bare en svipptur unna, med butikker og utesteder å boltre seg i. Kanskje ikke så rart at mange velger å legge årets golftur for vennegjengen nettopp hit. Allikevel er mulighetene for å spille noen av de klassiske linksbanene den største motivasjonen for oss.

Verdens eldste
Verdens første golfklubb, the Honourable Company Of Edinburgh Golfers, som ble stiftet så tidlig som i 1744 hadde tilhold på the Musselburgh links, rett utenfor Edinburgh. The Honourable Company er ansvarlig for de 13 første golfreglene som fortsatt danner grunnlaget for golf slik vi kjenner det i dag.

”Vi vet ikke helt hvor gammel banen er”, forteller vårt vertskap, ” ryktene sier at det ble spilte golf her før 1540. Banen er verdens eldste”. Du kan i dag spille 9-hullsbanen mer eller mindre slik den var da British Open ble arrangert her i 1874. Banen er ikke lenger vertskap for de store mesterskapene. Allikevel gjør historisk sus at man trives her.

Spesielt morsomt blir det med de orginale hickorykøllene man får leid for bare (pris). Jeg skal vel ikke påstå at jeg ble en bedre golfer med dette historiske utstyret, men det var faktisk overraskende lettspilt.

Både høst og vår
Vi valgte oss Aberlady og Kilspindie House som første overnatting under vårt opphold i East Lothian. Malcolm Duck, som er vert på Kilspindie House kunne fortelle oss at ingen av de 19 banene i East Lothian var lengre unna enn 15 minutter med bil.

“Vi har et mikroklima som gjør at det svært sjelden er frost her og banene er åpne hele året” forteller han. ”Fra mars til oktober er det glimrende forhold her.” Duck’s, hotellets restuarant, har blant annet skottenes berømte Angus biff på menyen. Uansett hva man skulle velge, kan man konkludere med at tiden for vitser om det britiske kjøkken er definitivt forbi.
Gammelt og nytt – hånd i hånd.

Et lite steinkast unna Kilspindie House ligger banene Craigielaw og Kilspindie parallelt på landstripen som ligger lengst ut mot havet. Kilspindie er den eldste av de to, fra 1867. Banen er ikke lengre enn 4900 meter, men kombinasjonen av vinden som blåser inn fra Firth of Forth og smal fairway gjør banen til en utfordring.

Craigielaw, på sin side, er en av de yngste banene i East Lothian, fra 2001. Banearkitekten har hatt de gamle linksbanene som ideal og resultatet har blitt en fantastisk morsom og utfordrende bane fullt på høyde med sine eldre forbilder. Craigielaw var da også verskapet for World Hickory Open Championship i 2006.

Gullane – golf på 1, 2, 3
Noen få kilometer lengre sørover ligger landsbyen Gullane. Gullane har hele fire baner med det som av mange regnes som den beste i Storbritannia, Muirfield, på topp.
Selv om Muirfield er privat er det fullt mulig å få spille her. For å være sikker bør du henvende deg til sekretariatet 12 måneder i forveien. Et enklere alternativ for de fleste av oss finner man på banene med de kreative navnene Gullane 1, 2 og 3. Vi valgte manges favoritt blant de tre, Gullane 2, som blir brukt som kvalifiseringsbane for British Open.

På banen spiller vi oss raskt oppover i landskapet og etter hull 3 er man på et platå som gir et storslagen syn utover et vakkert kystlandskap og fjorden the Forth of Firth. Banen virker veldig åpen, men det er viktig å ikke la seg lure. Her finnes nok av gorse-busker, høy røff og de sedvanlige dype bunkerne.
Av de mange morsomme hullene står kanskje allikevel et av korthullene fram som høydepunktet på denne runden. Hull 11 går nedover , men er nesten 200 meter og voktet av åtte bunkere. Fra tee ser du utover the Aberlady Bay, og jeg måtte konsentrere meg litt ekstra for å holde hodet nede i konkurranse med den flotte utsikten.
North Berwick
Siste stopp på vår East Lothian reise er North Berwick. North Berwick er en liten by med historie tilbake til 1200-tallet, og hadde sin første storhetstid basert på datidens turister, pilegrimene Pilegrimene kom til byen før de krysset Firth of Forth på veien til katedralen i St Andrews. I dag er det andre turister som kommer til byen, ikke minst golfere.

I verdensklasse!
North Berwick, the West Links ligger på området mellom byen og havet, og ble anlagt så tidlig som i 1832. ”Banen er svært populær” kunne den hyggelige starteren fortelle. ”Vi har over 13.000 gjestespillere hvert år”.
The West Links byr på linksgolf i sin ypperste forstand. Du har hele veien en vakker utsikt til stranden som skiller banen fra havet og de vakre klippeformasjonene. Når vinden blåser inn fra Nordsjøen kan banen derfor være en svært tøff utfordring. Allikevel blir du i godt humør av å spille her. Du merker at banen er gammel på de blinde utslagene, steingjerdene som du må slå over på både utslag og innspill og bekkene som krysser fairway.
”Hva!” utbrøt min bedre halvdel på hull 16. ”Dameutslag kan da ikke ligge BAK herreutslag?!!” Men, jo da. På en gammel linksbane er det ingenting som bør overraske. Opprørt og i mental ubalanse setter hun driven rett i det lave steingjerdet som krysser banen 30 meter fram. Når vi er vel plassert i klubbhuset med en iskald Tennents er ikke samtaleemnet om vi spilte bra eller dårlig, men hvilken fantastisk opplevelse det er å spille denne banen..

Spektakulært og vakkert!
Det er lett å tro at man vil få en liten nedtur etter en dag på en så unik bane som the West Links. Når man slår ut på the Glen på østsiden av North Berwick får man også inntrykket av at dette er en ganske ordinær bane. Riktig nok går det kraftig oppover bakke mot 1. green og et blindt innspill, men det er jo slik linksgolf ofte er.
Når vi kommer opp på green etter innspillet ser vi utover et fantastisk platå med fuglefjellet Bass Rocks hvite overflate i den ene himmelretning og en nydelig utsikt utover North Berwick i den motsatte. Jeg smiler og glemmer at jeg slo for langt og at ballen er forsvunnet langt ned i en bratt skrent utenfor rekkevidde av andre enn banens mange kaniner.

Resten av banen er ikke mindre spektakulær og Bass Rock, med et mylder av sjøfugl, danner bakgrunn for mange av innspillene. Det er som å spille midt i et postkort. Blant alle de vakre hullene må allikevel hull 13 nevnes spesielt. Hull 13 er et blindt par 3 hull med en green som ligger mer eller mindre på stranden omkranset av spisse klippeblokker. Selv om undertegnede måtte bruke tee-stedet flere ganger enn ønskelig var det et bredt smil som snek seg rundt munnen når jeg tittet over bakkekanten og kunne se ned på greenen. Uendelig vakkert.

Etter et opphold som går rett inn i drømmereisenes minnebok er det eneste jeg tenker, hit skal jeg tilbake. Snart!