Det ser vi også fra statistikker som viser at japanere, sammen med islendinger, har gjennomsnittlig lengst levealder i verden. De spiser mye, mye fisk.
Noe som kommer til støyende uttrykk på fiskemarkedet en grytidlig morgen. Fra fire om morgenen er det et lurveleven her, både ute og inne. For å komme inn i selve markedet må jeg gå nærmest i spissrotgang mellom tutende lastebiler, hissige motordrevne varetraller og like hissige japanere som nå begynner å bli litt lei av alle turistene som kommer for å oppleve det yrende livet over fiskekassene og akvariene. Nå murres det fra myndighetene om restriksjoner, så det kan hende at turister kun får besøke markedet på visse klokkeslett og på et begrenset område i fremtiden. Vi får se.

All verdens fiskesorter

I mellomtiden er det en artig opplevelse å tilbringe noen tidlige morgentimer i de støyfylte lokalene nede i Tokyos havnekvarter, like utenfor Ginza distriktet. Her har hver fisker eller hvert lille selskap sitt lille område, sin fiskebod, åpne butikk eller akvarium med levende fisk og skalldyr. Det handler om fisk så langt øyet kan se. Lukten av sjø og fisk ligger som en tung eim gjennom lokalet, og støyen er voldsom. Hver morgen omsettes titusener av tonn fisk og skalldyr. Slik har det vært, og slik har dette fiskemarkedet solgt og auksjonert bort fisk siden tidlig på 1600-tallet. Så det henger mye tradisjon i veggene og i støyen og lukten her.
Er du morgentrøtt når du ankommer, så er du lys våken, og nærmest døv når du forlater markedet. Tokyos trafikk blir som en øremassasje i forhold til bråket her inne.
Mellom bodene og de åpne butikkene løper små, smale gangveier og bredere transportveier på kryss og tvers hvor de bråkete motortrallene farter frem og tilbake med fiskekasser og dunker med skvulpende vann. Her tømmes det vannbøtter på gulvet, det spyles med vannslanger og skyfles fiskeavfall, så det er ikke lurt å bruke penbukser og pensko når du skal på fiskemarkedet. Langs gangveiene er det livlig trafikk med handel og kjøpslåing og frakt av digre tunafisk. Her bys all verdens fiskesorter og skalldyrsorter frem. Det finnes neppe den fisk, det skalldyret eller noe annet spiselig fra havet som ikke er å få kjøpt på dette gedigne fiskemarkedet. Her ser jeg de merkeligste skapninger fra havets dyp - fiskesorter og undersjøiske vesener jeg aldri verken har sett eller hørt om. I alle former og farger. Og jeg ville ikke ha drømt om å spise mye av dette, som helt sikkert anses som delikatesser for de japanske husholdningene. Men jeg ser også kjente sjødyr som hummer, kongekrabbe, kjempemessige blekkspruter, tunafisk, kamskjell og torsk. Og ikke minst kasser med norsk laks.

Stor konkurranse

Kundene er alt fra den jevne japaner til kresne restaurantkokker – godt blandet med nysgjerrige turister som virrer rundt med fotoapparatet på magen. Det er ordentlig artig og spennende å gå seg litt bort i mengden av boder og fiskedisker, la seg føre innover og innover og se hvordan det arbeides og selges. Her høvles frossen fisk til carpaccio, her renses fisk i rasende fart, det stekes og kokes, pakkes ut og pakkes inn – akkompagnert av rop, latter og lett krangling. Noen gløtter irritert på meg, de fleste smiler og poserer for kamera. Men alle jobber beinhardt. Konkurransen er stor. Det er få timer å gjøre dagens inntekter på. Fisk er en ferskvare – om noen timer må handelen være gjort. Da må restaurantene ha fått sitt – lunsjgjestene skal ha sin sushi eller sashimi.

Sushi til frokost

Ute på gaten igjen, etter å ha tråklet meg mellom lastebilene og motortrallene, med livet i en tynn tråd, kan ørene få fred igjen mens jeg orienterer meg gjennom smågatene mot sushirestauranten Sushizanmai – som skal være en av Tokyos beste. Ikke så rart kanskje, så nær markedet som den ligger. Kun et drøyt slukkast unna. Ferskere fisk får du neppe i denne storbyen.
Her ropes det et hjertelig og høylytt velkommen fra de mange sushi chef’ene når gjestene entrer lokalet, men raskt er de bøyd over brettene sine for å lage sine små risterninger med wasabi og rå fisk. Dette kan de, og produserer deilige sushibiter på løpende bånd. En nokså uvant frokost, men svært hyggelig å sitte langs disken sammen med andre frokostspisende japanere, og følge med på arbeidet bak disken. Den ene sushibiten etter den andre glir ned, med tuna, blekksprut, kreps og makerell og faktisk smaker det deilig til frokost – denne gode blandingen av den litt søtlige risen, den kraftige wasabien og den morgenferske fisken. Det lille glasset med varm sake til er prikken over i’en. Med et unisont ”velkommen igjen” fra kokkene, og god og mett, forlater jeg Sushizanmai med et godt minne og en god følelse for Tokyo.