Dag 1: Fredag 14. des. 2007

Nå er vel det meste sagt om Praha, men her følger altså min versjon...
Denne byen ligger i Tsjekkia. Et land i hjertet av Europa som har eksistert helt siden 1993. Til å være et så ungt land har de jaggu mye gammal stein her. Veldig godt gjort, egentlig. Man vil jo ikke fremstå som en komplett idiot, så man stiller ingen spørsmål. Når det er sagt, så er det første spisestedet jeg får øye på KFC. Her må det da være noe for alle...

Men tilbake til ankomsten. Taxi er for feiginger, og de som stoler på tsjekkiske taxisjåfører. Jeg tilhører i hvert fall ikke sistnevnte gruppe, og later som jeg er Ian fra Lonely Planet og satser på lokale krefter. Uansett er det både vanvittig mye billigere og mer moro å knote seg fram til hotellet ved hjelp av den kollektive trafikken.
De fire første timene her brukte jeg hele 17 kroner, og da gikk ca. 10 av dem til en glüwein. Mer om det senere.

Som i alle andre europeiske storbyer vasser du i overnattingstilbud. Alt fra ”stakkarsmegjegerstudent”-varianten, til 'jegharlevdforlengetilådeledassmedsyvandresomogsåspisteindisktilmiddag.'
Gjett hvor jeg hører hjemme? : )

Etter en busstur med pensjonister og skoleungdom, og fire stopp med Metro linje A befinner jeg meg plutselig i sentrum av denne vakre byen. Nå begynner en liten runde med kveming rundt i Praha med kartbok fra Aschoug, helt til jeg innser mine begrensninger og gjør noe som er uhørt for en norsk mann; Jeg svinger innom en turistinformasjon og spør hvor jeg er, og hvor hotellet mitt er. Jada. Ti stille. Jeg rødmer selv i skrivende stund. Men det er på tide å bli voksen.

Hotellet, som ble bestilt via en hyggelig svenske på hotell.com, viser seg å være en perle, en oase og en designerdrøm av et moderne herberge. Snakk om flaks! Etter to minutter ved insjekk, med en trainee som har en fantastisk karriere foran seg i denne bransjen, slår det meg at jeg vil tilbake hit. Og jeg har akkurat kommet! Hotellet heter Yasmin Hotel og ligger dønn i sentrum, for å si det på norsk. Litt som Hotell Bristol i forhold til Oslos egen hovedgate. Med pen fartstid i denne bransjen selv må jeg si at jeg er brukbart imponert. Og jeg kan være ganske blasert.

Vel ute igjen av dette mitt hovedkvarter, finner jeg veien ned mot det som virker som 'gryta' i Praha. Bare følg glüwein- og pølselukta, som det heter. Det er midt i desember, og vi er tross alt i Praha. Til og med Stevie Wonder kan finne julemarkedet på det gamle torget... Her finner jeg en skog av helt like boder som selger alt fra turist-skit til tradisjonell mat og drikke. Her kommer den glüweinen inn i bildet. På dette tidspunktet var det unødvendig surt i denne byen, og kroppen min trengte faktisk litt varm vin. 43 korunas skal den lokale patrioten ha. Greit. 10 kroner skal du få, kompis. Vel anvendte penger. Her er det tjukt av folk, og det er alt fra lokale bestemødre med de håpefulle på den årlige turen til måpende utlendinger som meg som synes at det hele er så koselig. Noe det også er, egentlig, om man ser bort fra det sure barnekoret som står og synger sangene alle kan fra før. Jaja. De kan tsjekkisk i hvert fall. Men barn er barn. Det er jul, og tiden er inne for toleranse. Sier jeg til meg selv et par ganger... Nå snør det også. Kan det bli bedre?

Middagen ble inntatt på Restaurant Pelikan hvor jeg bestiller tradisjonell tsjekkisk mat. Svinenakke med kumle og surkål. Det hele akkompagnert av to eldre herrer på trekkspill og saksofon. Det svingte som en kasse med epler… Har rykninger av polka fra skuldrene og opp resten av helgen…

Dette er sikkert en by med et gatesystem. Som Oslo. Ja, riktig. Lang nese…
Med mindre du er godt kjent kan du glemme det. Jeg vurderer her og nå og ikke å gjøre narr av vestlendinger i Oslo igjen, men det kommer aldri til å skje uansett. : )
Det som er litt tricky er selve språket. Jeg har min egen lille uttale inne i knotten, men det er jo ikke i nærheten av hva det egentlig heter. Litt enklere med London eller Amsterdam, for eksempel. Mange rare tegn, men den som reiser alene er oppmerksom og bruker ørene.
Nå har jeg tatt en tidlig kveld, og benytter meg av kombinasjonen badekar/minibar. Uslåelig, i tillegg til at det rimer. Nå planlegges morgendagen. Jeg er endelig i Praha.


Dag 2: Lørdag 15. des. 2007

I dag våkner jeg lettere forvirret. Det ble litt vin i går, og jeg bruker noen sekunder på å summe meg. Ah! Hotellrom i Praha. Ok. Jeg trenger mat i kroppen.

En frokostbuffet er en frokostbuffet er en frokostbuffet. Denne er intet unntak. Bortsett fra den grusomme kaffen de kaller kaffe… Trykker nødvendige kalorier ned halsen, og skynder meg tilbake til rommet mitt. Her bevæpner jeg meg med kart, fulladet kameramobil og penger. Se opp, Praha. Her kommer pappa!


Hovedgata Vàclavske Nàm. er som Karl Johan på en hvilken som helst lørdag før jul. Helt pyton.;) Store bølger av mennesker som tar deg som en havstrøm når du runder hjørnet fra en sidegate. Man passerer amerikanske kjeder med `rask mat`, men holder hodet hevet og ser etter det julemarkedet man oppdaget i går kveld.

Etter noen runder i nye og ukjente gater snubler man over skilt som peker mot denne `Karlsbroa`. Fair enough. Man er da turist, og labber ivei. Jeg har et kart og jeg har veiskilt som peker. Hvor vanskelig kan det være å finne denne broa. Etter noen gatehjørner har de lokale skiltmakerne tydeligvis ikke fått mer penger. Alle skilt er søkk vekk, og jeg vet da fillern hvor jeg er. Ok. Ut med kartet. Mange rare navn. Ingen jeg kjenner igjen. Skjønner ikke det, gitt. Jeg begynner å gå igjen. Kan alltids ringe mamma hvis jeg tar meg selv i å gråte i veikanten.
Nå skjønner jeg at jeg er i nærheten av noe. En gammal sjømann kjenner lukta av vann. Tar et par kjappe vendinger, og der; der er den gamle broa alle snakker om. Skal visstnok være enda vakrere etter mørkets frembrudd, men jeg synes den er pen også på dagtid der den står omfavnet av et hint av tåke. (Man har da en poetisk nerve) Etter noen beundrende minutter er det obligatoriske bildet på minnekortet, og det er på tide å gå videre.

Rusler gjennom en håndfull gater og sneier innom Museum for torturinstrumenter i middelalderen… Får også med meg litt bluegrass og glüwein på gamletorget før jeg vender nesegrevet mot hovedgata igjen. Her finner jeg en liten kneipe hvor jeg deler bord med to tyskere og en tsjekkisk gubbe som har hatt veldig mye mahogni under albuen tror jeg. Av alle syndige ting sitter jeg inne og tar en sigarett! Etter røykelovens inntog i gamlelandet føles dette litt rart. En flaske Pilsner Urquell koster 9 kroner, og et shot Absinth det samme. Det blir en røyk til. : )

Etter noen timers tusling blir man jo sliten av alle inntrykkene, og undersåttene trenger også en pause. Det er på tide med en liten siesta.

Godt uthvilt skal man nok en gang ut å jakte på middagsmat. Klarer også i dag fint å styre unna amerikanernes bidrag til verdenskjøkkenet, og bestemmer til slutt å teste noe som ser ut som en god gammel wienercafè i tilknytning til Hotel Europa. Midt på hovedstripa.
Det er et fantastisk lokale som er helt sirkulært, med ditto galleri i 2. etasje. Pent og mørkt treverk over det hele. Attpåtil sitter det en eldre herremann og spiller taffel på piano. Dette lover godt.
Men så kommer det som viser seg å være noe typisk for Praha. Denne flotte by som fikk stå i fred under 2. verdenskrig. De klarer ikke helt å følge opp. Jeg bestiller en enkel ytrefilet medium stekt. Får en tallerken som mest hører hjemme på en norsk veikro. Nåja. Men det som skuffer mest er det som skjer når pianisten tar en pause. Hva er her mer naturlig enn å spille litt klassisk musikk i pausen? Det hadde kledd dette lokalet veldig godt. Men neida. Nå får vi 70 desibel med Take That! Det er sånne småting.
Kanskje vi her hjemme på berget skulle gjort om Gamle Logen til fotballpub…?

Nå skal det ikke stikkes under noe som helst møbel at jeg fikk `gode` tips av kompiser hjemme om valg av underholdning når det blir mørkt ute. Når man ser store, røde neonbokstaver som staver EMPIRE lysende ut av et lite smug, skal det ikke mye fantasi til for å forstå at dette handler om litt `voksenmoro`. Men jeg styrte klart unna. Riktignok er jeg en mann i min beste alder, men visse steder skal man bare gå forbi. Så er dét sagt.


Dag 3: Søndag 16. des. 2007


Med gårsdagens kaffeopplevelse friskt i minne velger jeg i dag å drikke te til frokosten.
Hvorfor spiser jeg alltid egg og bacon til frokost når jeg bor på hotell? Jeg gjør jo aldri det ellers. Skal nordmenn prøve å få mest mulig for pengene?

Ved utsjekk får jeg meg en liten latter, gitt. Med tanke på den fantastiske mottagelsen jeg fikk da jeg kom, måtte jeg dra på smilebåndet da jeg så regningen min. Helt øverst står det med store bokstaver foran navnet mitt: DOCTOR. Hehe. Doctor Greni. Det låter jo bra, men hvor fikk de dét fra?? Og jeg som trodde at resepsjonisten bare var veldig hyggelig.

Det er vel gjerne sånn når man besøker et sted for første gang, og kanskje spesielt når man reiser alene; veldig mange inntrykk, mye å ta inn på egen hånd og ingen å dele det med.

Jeg har alltid hatt lyst til å se Praha. Det er en vakker by, og jeg kommer nok tilbake. Men da sitter det nok noen jeg kjenner i flysetet ved siden av meg. : )

Jørn Greni