Han tar imot Great i sine kontorer i annen etasje i Studentenes Roklubb på Bygdøy. Hånden min forsvinner i en neve full av tauverk, træler, vind og saltvann. Hans etter hvert brunbarkete og værbitte ansikt sprekker opp i et bredt smil med meridianer av smilerynker, kaffe kommer på bordet og vi er i gang. Ikke noe stress, men han har dagen fullbooket - small talk til side.
Første gang jeg møtte Knut Frostad var under Milk Festival på 80-tallet, en av de største årlige seilbrettfestivalene på den tiden. Siden har jeg bare sporadisk vinket til ham i forbifarten. Den gang bare en guttunge – idag en veteran innen norsk seilmiljø. Og en ekstrem variant av arten seiler. For han pusler ikke rundt i en A-jolle. Nei, her handler det om formel 1 på sjøen, verdens største seilbåter i de mest ekstreme farvann og værforhold. Men det har altså ikke alltid vært slik. Som med så mye annet i livet var det mer eller mindre tilfeldig at Knut ble seiler. Han har tross alt vokst opp på Slemdal i Oslo, flere steinkast fra vannkanten og svært langt fra det elementet han trives best i idag.

Ble hekta

Jeg er heller ikke arvelig belastet. Ingen i min nærmeste familie har drevet med båt. Men da jeg var 16 år ble jeg sendt av gårde ut på seilskøyta til noen venner av familien hvor jeg skulle tilbringe deler av sommerferien. Ombord hadde de et seilbrett, som var nokså sjeldent i Norge på den tiden. Jeg prøvde brettet, og dermed var det gjort. Jeg ble fullstendig hekta, og året etter hadde jeg mitt første seilbrett. Derfra og ut har seiling vært min lidenskap og mitt levebrød. Allerede som 16-åring var det slutt på å bo hjemme. Jeg fikk velsignelse fra mine foreldre til å slutte på skolen og flytte til Lanzarote – på betingelse av at jeg tok opp igjen og fullførte skolen senere. Men fra da av var det bare brettseiling det handlet om. Jeg var på landslaget, seilte Milk Festival 3-4 år på rad, regattaer rundt omkring i verden og kvalifiserte meg til OL i 1988 – riktignok bare som reserve, men likevel. Det var en fantastisk tid, og en kjempeboom innen brettseiling. Jeg var på landslaget i fire år, og en gjeng av oss på 4-5 gutter fikk oppleve å seile race i Afrika, på Barbados, i Karibien, USA og mange andre land og verdensdeler – vi fikk biler, seilbrett og Gud vet hva - og for andres regning! For en ung gutt som meg var dette helt fantastiske opplevelser å ta med seg. Men jeg gjorde som jeg lovet – fullførte videregående skole. Jeg stuntleste, reiste hjem og tok eksamener og tilbrakte resten av året på Lanzarote og på brettet i solen. Ikke så gæernt liv for en unggutt! smiler Knut Frostad. Han lener den svære kroppen fornøyd bakover i kontorstolen så den knaker i leddene og stryker neven gjennom det sandfargede håret. Han trives helt tydelig med tilværelsen. Men så blir han alvorlig igjen.

Andre sider ved seiling

Etter OL i 1988 forandret mye seg innen brettseiling. Utstyret ble langt mer profesjonelt med seil, rigger og brett til forskjellige værforhold, og det fordret lettere kropper. Jeg var for tung og måtte virkelig slanke meg om jeg skulle henge med. Jeg pinte meg ned 15-20 kilo. Helt for jævelig. Og skjønte etter hvert at dette ikke var riktig. Heldigvis kom jeg meg ut av denne dårlige utviklingen uten mén, men mange av mine venner gjorde ikke det. Siden har jeg sett hvor skadelig og livsfarlig kombinasjonen av idrett og slanking faktisk er. Langt farligere enn for folk som ikke driver toppidrett. Idrettsutøvere er målrettede og resultatorienterte og opplever å nå mål innen slanking også som seire – noe som driver dem fra skanse til skanse. Knut hoppet av karusellen. Han slo seg sammen med Ole Petter Pollen og begynte å seile Flying Dutchman. De kvalifiserte seg til OL i 1992 og fikk en 7. plass, som de ikke var særlig fornøyd med. Men det gikk virkelig bra det året, med 2. plass i EM og en rekke andre fine plasseringer.
-Jeg opplevde andre sider ved seilingen enn kun det å forholde seg til en rigg og et brett. Seiling er så mye, mye mer. Etter OL dro jeg over til vestkysten av USA for å seile lengre race profesjonelt, og oppdaget ganske raskt at dette var min greie. Det var dette jeg ville drive med. Det er tøffere å seile offshore, mer utfordrende og har et eventyraspekt knyttet til seg som bidro til å gjøre dette fascinerende. Utfordringen i de lengre racene ligger ikke bare i å komme først rundt bøya, men faktisk å komme til mål, - teamet skal fungere, teknologien være optimal, fysikken må være på topp, psyken likeså – det er knallhardt, intenst og krevende over lengre tid. Alt dette appellerte til meg, og jeg ble med på den svenske båten Intrium Justitia på jorden-rundt-racet Whitbread Round The World i 1993-94. Vi havnet på 2. plass, en flott plassering etter en knalltøff seilas på rundt sju måneder. Og det var vanvittig moro og ga en søt mersmak. Denne seilasen ble et virkelig springbrett inn i den profesjonelle verden av seiling for meg, og jeg havnet i Japan hvor jeg seilte for et japansk team en periode, og derfra til Bretagne i Frankrike hvor jeg seilte i tre måneder. Men nå begynte jeg så smått å lukte på et norsk prosjekt, forteller Knut.

Innovation Kværner

-Var det mulig å stable en norsk båt på bena? Bortsett fra Berge Viking i 1979, som var i en helt annen liga enn det var nå 20 år senere, så var det i tilfelle første gang det ble gjort. Men jeg gikk i gang med å finne sponsorer, få designet båt og sette sammen et team. Og jeg fant ut at jeg faktisk hadde et visst talent for å få næringslivet med som sponsorer og til å skape et helhetlig produkt. Jeg samlet tilslutt sammen 80 millioner kroner som ble til prosjekt Innovation Kværner. Mannskapet kom på plass, båten ble ferdigstilt og vi la i vei høsten ’97. Vi var tidlig ute med det siste innen IT slik at publikum kunne følge oss over internett – i langt større grad enn de kunne med Intrium Justitia fire år tidligere. Så dette ble en suksess, og det gikk som kjent meget bra resultatmessig også. Vi ledet etter to etapper og havnet tilslutt på en flott 4. plass. Alle var fornøyde, sponsorer, mannskap og publikum, sier Knut, som etter Kværner-prosjektet tok seg en pause.
-Jeg følte vel at jeg var litt utbrent og utblåst etter et slikt kjempeløft. I tillegg hadde jeg fullført et 4-årig idrettsstipendiat ved Oslo Handelsakademi, riktignok over åtte år. Så nå ville jeg gjøre noe annet. Derfor søkte jeg meg inn i reklamebransjen og havnet i McCann reklamebyrå. Byråleder John Arne Medalen har fortalt senere at jeg var en av de dårligste investeringene han har gjort! Jeg gjorde forsåvidt jobben min, men etter tre måneder rykket det så fælt i foten min at jeg sluttet i McCann – og tok med meg deres beste mann! Jeg var i gang med neste prosjekt, som skulle bli Djuice, forteller han.

Fra reklame til Djuice

Mens jeg jobbet i reklamebyrået var det faktisk mange firmaer som kontaktet meg for å overtale meg til å gå på en ny runde med jorden-rundt-race. De ville alle sponse et nytt prosjekt. Så det var helt klart et marked der ute. Jeg kastet meg på en runde med salg. Etter seks måneder hadde jeg samlet inn 120 millioner kroner som var det vi trengte. Vi designet en helt ny båt på 60 fot, plukket ut et godt mannskap og var klare for Volvo Ocean Race, som racet nå het. Ambisjonene var skyhøye. Vi ville vinne. Derfor var det en aldri så liten nedtur da vi havnet på en sjetteplass tilslutt. Vi sleit hele veien. Båten gikk rett og slett ikke fort nok. Det vil si, under spesielle forhold seilte båten raskere enn de andre. Vi hadde gamblet med en designer som hadde sine tanker rundt dette, mens alle de andre hadde brukt én og samme designer. Det var nok feil av oss, selv om det kunne ha gått ekstremt godt hvis alt hadde klaffet. Men sponsorene var godt fornøyd. Det ble jo mye medieoppslag og publikum fulgte oss på nettet og i media. Men det fineste for vår del var teamet vi hadde satt sammen. Vi jobbet og fungerte ekstremt godt sammen. Det viste vi blant annet ved å vinne siste etappe, mot alle odds. Da handlet det ene og alene om et godt teamarbeid.

Instruktør i Human Element

Og det er nettopp team og menneskelige relasjoner jeg har interessert meg for og jobbet med ved siden av seiling de siste årene. Knut bøyer seg fremover i stolen. Nå er han inne på sitt yndlingstema – teamarbeid, motivasjon og selvinnsikt.
-I USA kom jeg tilfeldigvis borti noe som heter Human Element, som er en utviklingsteori og et verktøy til bedre menneskelig selvinnsikt. Utgangspunktet er rett og slett at det menneskelige potensial er enormt, men at vi i svært liten grad utnytter dette potensialet. Jeg er én av tre i Norge som er utdannet instruktør innen Human Element. I Sverige har de kommet mye lenger enn Norge. Men vi er godt i gang, og jeg holder fem dagers kurs flere ganger i året, hovedsakelig for næringslivet, men også for private. Og i enda større grad holder jeg forelesninger om temaet knyttet opp mot seiling. Det er utrolig spennende å jobbe med mennesker og relasjoner. Opp gjennom årene har jeg opparbeidet meg en ganske bred erfaring i å sette sammen team. Mange tror at det er veldig vanskelig å skulle fungere sammen 8-10 mennesker i en seilbåt over lengre tid. Men det er faktisk lettere enn man tror – rett og slett fordi alle som ønsker å være med på et slikt prosjekt, og som blir plukket ut, er ekstremt motiverte. Og når du ikke har annet valg enn å få det til å funke, ja, så funker det. ”Jeg liker deg egentlig ikke, men vi skal dele køye i seks måneder, så da må vi velge om det skal funke eller ikke”. Sånn kan det være hos oss, men vi får det til å funke. Slik er det ikke alltid ellers i samfunnet. Og det er dette vi tar tak i i Human Element. Jeg kaller foredraget mitt ”Å være i samme båt”, og det handler om hvordan vi skal bli mer effektive sammen og samarbeide bedre. Da må vi først ta utgangspunkt i oss selv, bli bedre kjent med oss selv – bedre selvinnsikten, og akseptere også de negative sider ved oss selv istedenfor å gå rundt hele livet og ergre oss over disse sidene og ting vi likevel ikke klarer å gjøre noe med. Det fører bare til unødvendige frustrasjoner og mye bortkastet energi. Gjennom et kurs i Human Element skal deltakerne finne ut litt tydeligere hvem de er. De skal også bli kjent med de andre i gruppen, og på den måten utvikle effektive samarbeidsformer. Det er ikke slik mange tror at en gruppe må bestå av bare mennesker som utfyller hverandre. Kjenner man seg selv og de andre i teamet og motivasjonen er på topp, så fungerer et ”skjevt” team helt sikkert like godt. Det som kalles ”et perfekt team” finnes ikke, men man kan strømlinjeforme et team ved å få mer selvinnsikt, selvaksept, åpenhet og lytte til og bli kjent med de andre man skal jobb med. Vil man nå et mål, så gjør man det uavhengig av hvordan teamet er satt sammen. Man finner en vei til målet. Det er et faktum at de som lykkes best har en stor grad av selvinnsikt og evne til å forstå andre. Sannhet og tillit er to sentrale stikkord i denne sammenhengen, sier Knut. Og han vet hva han snakker om etter å ha seilt med tre forskjellige team jorden rundt tre ganger.

Team Nokia Academy

Mitt livsvalg har selvfølgelig gått utover det meste av det andre får med seg av sosiale relasjoner. Jeg har mer enn 200 reisedøgn i året, som betyr at jeg sjelden ser venner eller min samboer. Ikke har jeg barn heller – rett og slett fordi et slikt liv er vanskelig å kombinere med min omflakkende tilværelse. Men jeg har tatt et skritt hjemover nå. I halvannet år seilte jeg trimaran med et fransk proff-team. Men nå har jeg bygget opp et norsk prosjekt som heter Team Nokia Academy – hentet fra min sponsor Wilh. Wilhelmsen, som har en intern skole med navnet WW Academy. Team Nokia Academy er helnorsk, med unge norske seilere, som er dyktige, men som ikke ellers får seile internasjonalt. Vi opplevde en litt frustrerende sesong i årets Nokia Oops Cup med mye tekniske problemer i de forskjellige seilasene, som gjorde at vi totalt havnet på en 2. plass, bare ett eneste fattig og litt surt poeng bak vinnerbåten Team HiQ. Men å holde båten i teknisk stand er en del av gamet. Men vi vant 5 av 11 race

og vi hadde mye moro underveis, smiler Knut, som er utrolig godt fornøyd med det livet han har valgt å leve.
-Mange opplever det nok som en eneste lang egotripp, og jeg har ingen intensjoner om å redde verden gjennom seiling. Men hvis jeg kan bidra gjennom å inspirere andre til bedre selvinnsikt og motivasjon, og til å se hvilket potensial de faktisk har som levende individer, så er jeg fornøyd. På skolen lærer vi om alt bortsett fra om oss selv. Hvordan i all verden skal man velge seg et liv å leve hvis man ikke en gang kjenner seg selv? Tilfeldighetene råder! Selvinnsikt burde vært et fag på skolen, avslutter Knut Frostad. Det var det. – Vi får ta mer siden. Jeg må fly! Ute av døren er han – som en kastevind.