Men det er på Ullevålseter, noen kilometer inn fra Maridalen i Oslo at han finner ro i sjelen. Nylig kom han hjem fra løp i Marokko med minne fra en ny dødsulykke og med premien for en sjette plass i bagasjen. Ikke helt fornøyd. Men da er det en tur inn til Ullevålseter for å finne igjen roen, konsentrasjonen og motivasjonen. Ullevålseter er en idyllisk liten husmannsplass i Nordmarka, med rødmalte stuer rundt et tun, stillhet ispedd fuglekvitter, hester som gresser, turgåere som passerer langs grusveien, eller skiløpere som glir forbi på vei til Kikut. Oslofolk som ferdes i Nordmarka, enten på ski eller til fots, kjenner godt til Ullevålseter som drives av foreldrene til Pål Anders.

20 mopeder

-Jeg trives godt her inne i skogen. Jeg har tross alt vokst opp her og bodd her i 28 år av mitt liv. I fem år gikk jeg på Bjørnholt barneskole litt lenger inn i marka. Her var vi ti elever i ett klasserom, fordelt på fem klassetrinn. Men jeg var vel aldri så opptatt av skolefag og teori. Jeg var mer nysgjerrig på hvordan ting fungerte i praksis. Og da i første rekke motorer. Jeg fikk min første moped da jeg var åtte år gammel, og skrudde og mekka på denne i hvert ledige øyeblikk. Men det var ikke før jeg var 18 år at jeg kom meg ut på en bane. I ungdommen hadde jeg nok ikke tanke for at min hobby skulle bli mitt yrke. Men før jeg var 16 år hadde jeg sikkert hatt 20 mopeder, alle gamle vrak som jeg skrudde på. Halvparten startet aldri, flirer Pål Anders. Vi sitter ved et bord på tunet. Bak veggen har Pål Anders et lite verksted, godt utstyrt med verktøy og det som trengs for å reparere og vedlikeholde løpssykkelen og andre motorsykler. Akkurat nå skrur han på en enduro-sykkel, mens løpssykkelen er på vei hjem fra et løp. Men verkstedet har neppe vært like godt utstyrt i tidligere tider.

Kjøpte crossykkel i smug

-Nei, far var vel aldri begeistret for min interesse for motorsykler. Han var nok redd for at jeg skulle skade meg når jeg kjørte litt røft med hopp og sånn. Jeg måtte kjøpe min første crossykkel i smug. Mor var litt mer medgjørlig. Men i 1987 fikk jeg lurt med ”gammern” på et løp. Her så han hvordan jeg hoppet 20 meter, hadde full kontroll og gjorde det bra. Han skjønte sammenhengen, og så min glede og interesse, og siden har han vært mer ivrig enn meg. Det var viktig for meg å ha foreldrene mine på lag – det koster jo litt penger for en ung gutt å dyrke en slik hobby!

Fra motorcross til enduro

-Fra 1987 til 1996 kjørte jeg motorcross. Jeg gjorde det bra, men skjønte etter hvert at jeg aldri ville nå målet om å bli verdensmester. Konkurransen var tøff og kjørerne ekstremt gode. Jeg hoppet av og satset heller på Enduro, kjøring i skog og mark med kombinasjonen av transportetapper og fartsetapper. Vi kjørte i åtte timer hver dag i to dager – noe som passet mitt lynne bedre. Jeg liker kombinasjonen av lengre dager, lengre etapper og lavere tempo. Det er seigere og tøffere. Resultatene kom ganske raskt. Jeg har vunnet Nordisk mesterskap to ganger, blitt europamester to ganger og fem ganger blant de ti beste i VM. I Norge er det blitt arrangert NM fem ganger, og jeg har vunnet alle fem. Så dette ligger nok bedre for meg, sier Pål Anders. Men i år 2000 tok han skrittet fullt ut og kjørte sitt første ørkenrally, i Dubai.

Sjette plass i første ørkenløp

-Det var en fantastisk opplevelse. Og en stor utfordring for en som ikke har gjort det før. Det handler vel så mye om god planlegging som god kjøring. Logistikk og penger er to viktige stikkord her. Men jeg klarte en 6. plass i mitt første løp. Noe jeg var vanvittig fornøyd med og som ga skikkelig mersmak, forteller Pål Anders. Drømmen om Paris-Dakar rykket plutselig nærmere.
-I smug hadde jeg drømt om Paris-Dakar i ti år. Og med ørkenløpet i Dubai, og erfaringene med varmen, sanden og ensomheten skjønte jeg at det ikke var umulig for meg å hevde meg der. Helt fra barndommen av var jeg vant til å være mye alene. Og når det er flere kilometer til nærmeste nabo, så blir du ganske seig i kjøttet av å løpe eller sykle for å besøke en kamerat. Dette har nok bidratt til både mental og fysisk styrke hos meg. Begge disse egenskapene kreves når du skal kjøre løp over lange strekninger og mange timer. Og ikke minst når du skal planlegge over lengre tid og holde konsentrasjonen og motivasjonen oppe. De som løper 100 meter får svaret med en gang. Jeg må holde det gående i dagevis i stekende solskinn, tørr sand, mellom steinklipper og busker – med full konsentrasjon hvert eneste tidels sekund av løpet. Men dette passer meg fint. Denne formen for konkurranse ligger i kroppen min, forteller Pål Anders, som begynte forberedelsene til sitt første Paris-Dakar etter løpet i Dubai.

Forberedelsene

-Jeg visste at dette løpet er helt jævelig, men også at god forberedelse ville gjøre alt litt bedre. Da jeg bestemte meg hadde jeg ett år på meg, som jeg trodde var god tid. Men det holdt så vidt. Det første jeg måtte ha på plass var økonomien, i form av sponsorer. Jeg fant tre som hadde tro på meg – Ital Racing på Gardermoen tok det meste, men også McDonalds på Garderemoen og REMA 1000 på Kjelsås la inn 10.000 kroner hver, som jeg ble utrolig glad for. Nå kunne jeg gå i gang med forberedelsene. Jeg innledet et samarbeid med P.G. Lundmark, som var en av de tøffeste privatførerne i Paris-Dakar. Han var passe gæern og kunne gi meg viktig informasjon. Det var ekstremt viktig for meg å få best mulig kontroll på alle kjente utfordringer som sykkel, dekk, motor og annet utstyr som måtte med. Dessuten fysikken med god trening og hvordan kroppen reagerer med lite søvn. Jeg oppsøkte miljøer som jobbet skiftarbeid, snakket med arbeidere på oljeplattformer og studerte grundig fenomenet søvn. Jeg testet meg selv ved å gå flere døgn uten søvn, og prøvet ut min egen reaksjonsevne når jeg var trøtt. Det handler om ørsmå marginer i et ørkenløp. Her kan bokstavelig talt en liten stein velte et stort lass. Eller en manglende skrue stoppe hele sykkelen, og dermed hele løpet. Jeg har selv sett voksne mennesker stå gråtende på stranden i Spania. De er ikke kommet til Afrika en gang – på grunn av en skrue! Det er tøft – og viktig å prøve å forebygge ved å få så god kontroll som mulig på de kjente faktorene. De ukjente, som vær, vind, varme og sandstormer kan du ikke gjøre så mye med, annet enn å kle deg riktig og sørge for riktig kosthold og rikelig med drikke i tanken på ryggen.

Fantastiske plasseringer

-I mitt første Paris-Dakar gikk det bra. Faktisk over all forventning. Jeg hadde tydeligvis gjort hjemmeleksa mi godt. Det hele var en fantastisk opplevelse, og jeg kom i mål på en 9. plass – i mitt aller første løp! Jeg var virkelig stolt, men vel så stolt av forberedelsene mine.
For meg var det om å gjøre å komme til mål. En 9. plass bekreftet at jeg hadde gjort et grundig forarbeid. Men det var et sant helvete å komme seg gjennom disse 16 dagene, hvor av 13 i ørkenen. Lengste etappe er en maratonetappe på halvannet døgn i ett strekk. Knallhardt! Men vi ber jo om det, og nå vet også jeg hva jeg går til når jeg melder meg på hvert år.

Fri fart igjen

-Nå har jeg vært med fem ganger. Etter 9. plassen i 2002 oppnådde jeg en 7. plass i 2003, 5. plass i 2004, måtte bryte etter et skulderbrudd i 2005 og en 6. plass i 2006. Topp ti i alle fullførte løp. Da er det vel på tide med en pallplassering, smiler Pål Anders, bare dager før ny start. Han har etter hvert bygget seg opp et profesjonelt team med tysk lastebil, tysk sjåfør og to mekanikere. Sponsorene er blitt litt mer enn McDonalds på Gardermoen – Box Delivery fra Posten, Spring Consulting, Michelin og KTM, som dekker budsjettet på én million kroner.
-Jeg har nylig pratet med sjefen på KTM, som igjen har vært på møte med arrangøren for Dakar-rallyet. Han kunne fortelle at arrangøren nå ønsker å fjerne maksimumshastigheten på 160 km/t som de innførte under fjorårets rally, slik at vi nå på ny kan kjøre for fullt der det er mulig. Det var mange av oss som klaget i fjor fordi vi syntes det var livsfarlig å ligge i 159 km/t og konstant måtte titte på instrumentene. Samtidig kjørte vi kjørte fortere enn normalt der det var hindringer for å hente inn "tapt" tid. Det hadde vært veldig bra for meg med fri fart, og jeg håper virkelig dette blir en realitet. Med den motoren jeg har kan jeg ligge i over 180 km/t, så sant underlaget tilsier det, sier Pål Anders.

Liten og alene

-Det største inntrykket hver gang jeg kjører dette løpet er nok den voldsomme naturen som slår mot deg når jeg kjører inn i ørkenen. Du blir så biteliten på motorsykkelen der inne. Hardangervidda blir som en ert i forhold. En annen stor utfordring er å takle ensomheten. Det er 2000 mennesker involvert i Paris-Dakar. Likevel er du så utrolig alene der ute i ørkenen. Du må takle alt på egenhånd. Varmen som slår mot deg som en glovarm vegg, motorhavarier, velt, ensomhet og manglende søvn. Samtidig er du livredd for å bli igjen der ute. Du vet at hvis du blir liggende bevisstløs i 3-4 timer uten vann, så er du ferdig. Det er en ordentlig styrkeprøve både psykisk og fysisk. Og det er svært ofte mangelen på søvn og dermed nedsatt reaksjonsevne som fører til ulykkene i dette tøffe løpet. Jeg er aldri redd mens jeg kjører. Litt adrenalin dukker opp i kroppen innimellom, men det er bare bra. Da er jeg tross alt våken og konsentrert. Men med den erfaringen jeg etter hvert har opparbeidet meg har jeg en nærmest automatisk motorisk reaksjon i farlige situasjoner. Jeg reagerer raskt og riktig. Kommer det en psykisk reaksjon, så er det gjerne etter etappen. Man gjør seg noen tanker når man lukker øynene. Men redsel kommer aldri i veien for kjøringen min. Det er når man er trygg og avslappet at ulykker gjerne skjer.
Men får du motorhavari, så ville du betalt hva som helst for den lille skruen du mangler, og som du ikke husket å ta med, eller droppet fordi du mente den var unødvendig. Men det er jo dette som driver oss. Kicket med å løse de uforutsette utfordringene. Og uten skader. Jeg har jo også en familie å tenke på. Min kone Solveig, hennes sønn Mats på 11 år og vår sønn Robin på seks. De betyr alt for meg. Men Solveig tørr nok ikke nekte meg og kjøre. Hun er sikkert redd for at jeg vil skifte personlighet og bli en helt annen Pål Anders!

Som en sykdom

-Vi kjenner jo risikoen. Og det er nok ikke for premiene vi kjører. Jeg fikk 600 euro for min 5. plass. Så premien blir å sitte og se på messingbollene som 70-åring. Men jeg skulle gjerne ha sett på en av de gjeveste premiene – en topp tre premie. Problemet er at de beste kjørerne er så gode på alt. Kjører alle opp mot sitt beste og kommer i mål, så vinner ikke jeg. Men du vet aldri hva som skjer i Paris-Dakar. Dette løpet handler om så mye mer enn å bare kjøre fort på motorsykkel. Derfor er det ikke lett å slutte med dette, sier Pål Anders, - det er som en rus, farlig, men godt!

Siste!

Pål Anders Ullevålseter gjennomførte og fullførte sin beste Paris-Dakar noensinne i januar i år da han kom i mål på en sterk 4. plass. Og det etter en dramatisk velt som satte ham langt tilbake på resultatlisten tidlig i løpet. Men han bet tennene sammen, trosset smerter etter velten og fullførte de totalt 8696 kilometerne på en imponerende måte. Etappene gikk gjennom Portugal og Spania med to etapper, tre etapper i Marokko, fire i Mauritania, tre i Mali og tre i Senegal. Og det var en strålende fornøyd Pål Anders, som kunne bekrefte at kona Solveig aksepterte deltakelse også neste år. Da overrasker det ikke oss om han havner på pallen. Han har vist at han har kapasitet til å gå helt til topps! www.dakar.no