-Tøft , men omtrent som forventet. Bortsett kanskje fra at det var litt mer utfordrende gjennom Pakistan enn vi trodde, og et par velt. Ellers har turen gått omtrent som planlagt, sier Kai Frode. De brukte et drøyt år på planleggingen før de la i vei fra Strømmen i Akershus den 15. september i fj or. I utgangspunktet var det Frode og Kai Frode som skulle gjennomføre turen, de hadde kjørt sammen i Spania og kjente hverandre godt. Men så slang Jan Terje Skatterud (42) og Øistein Ovesen (56) seg med, så de ble fi re. Men Jan Terje og Øistein blir igjen i Th ailand hvor de har hver sin bolig.

Forberedelsene -En slik tur krever litt planlegging. Det er ikke bare å hive seg på en sykkel og kjøre, smiler Frode. –Dessuten hadde vi ikke motorsykler som egnet seg, så de måtte kjøpes først. Det gjorde vi i Tyskland hvor vi kjøpte hver vår BMW R1150 GS Adventure. Det var praktisk å ha makne motorsykler, og denne modellen har vært brukt til tilsvarende turer tidligere og har vist seg å tåle litt juling. Vi skummet internett, leste om andre som har kjørt lange turer og merket oss hva de hadde gjort og ikke gjort. Gjennom turer til Tyskland og anskaff else av det beste utstyret som kjøredresser, hjelmer, støvler, sykkelkoff erter osv fant vi fram til sponsorer som Wunderlich og SPS, som har vært til stor nytte både økonomisk og praktisk. Vi fi kk frastjålet en goretex innerlinning til en Rukkadress i Alanya i Tyrkia og plukket opp en ny noen dager senere i Kurdistan. Nye dekk har ventet på oss på avtalte steder osv.

Vi la opp ruten, og valget sto mellom å kjøre nord for eller sør for Himalaya De russiske stepper sto for oss som litt langdryge og kjedelige, så valget falt raskt på den sydlige ruten gjennom Iran, Pakistan og India, selv om vi så at vi ville få noen utfordringer, sier Kai Frode. -Vi måtte sørge for alle slags papirer som visum, forsikringspapirer, garantier, bankavtaler og vaksinasjonsbevis. Visum til de forskjellige landene var ikke så enkelt siden vi ikke hadde returbilletter. Det internasjonale forsikringsbeviset Carnet de Passe har vært til stor hjelp for å komme inn i de forskjellige landene, men vi har brukt timevis på grensene i lange overtalende diskusjoner og sikkert signert hundrevis av dokumenter. Jeg brukte en uke på å pakke. La fram alt jeg ville ha med og forkastet halvparten. Mens Kai Frode pakket fra 23 til 01 kvelden før vi dro! Det er forskjell på folk, ler Frode.
 

Avskjeden

Den 15. september i fjor vinket de fire farvel til 30 venner og familie og satt kursen mot Gøteborg. -Verken Kai Frode eller jeg har kone eller barn, så avskjeden var ikke for tung. Riktignok har jeg kjæreste, men planen var at vi skulle feire julen sammen i Thailand, så jeg hadde virkelig noe å se fram til. Testamentet var skrevet, og alt var klappet og klart, så da var det bare kos og klem og i vei mot Gøteborg. Herfra tok vi fergen til Kiel, og i Tyskland brukte vi tre dager på verkstedet hvor syklene ble forsterket med bunnpanne og utstyrt med GSM navigering og annet nødvendig utstyr. Og endelig var vi klare for selve reisen – så godt forberedt som overhodet mulig. Vi peilet ut Østerrike og kjøre av gårde ned gjennom Tyskland, forteller Frode

Europa - en transportetappe

Alle fire hadde kjørt mye i Europa, og var litt lei av å krysse grenser nærmest uten å merke det. Så vi var innstilt på å legge dette kontinentet bak oss så fort som mulig. Vi kjørte raskt gjennom Østerrike og Slovakia før vi svingte inn i Baskavoda i Kroatia - vårt første mål for turen. Her ligger et motorsykkelhotell hvor vi var sponset med noen leiligheter. Vi tilbrakte noen dager her med flotte motorsykkelturer i fjellene. Planen var å være i Thailand i begynnelsen av desember, og vi hadde lagt inn en del pitstops underveis hvor vi skulle hvile noen dager, som var helt nødvendig hvis vi skulle klare å gjennomføre denne lange reisen på motorsykkelsetet, sier Kai Frode. Fra Kroatia forserte de Bosnia og Montenegro før de igjen tok en pause i Tirana i Albania. -Et overraskende nydelig, lite land, som nok kommer til å blomstre og bli en ettertraktet turistdestinasjon. Men vi hadde ikke tid til mer enn et par overnattinger før vi kastet oss på sykkelsetet igjen og durte gjennom Hellas og Makedonia.

Inn i Midt-Østen

Iran – et trivelig land

-Vi dundret opp foran grenseovergangen til Iran, som vi trodde skulle bli vår første store utfordring. Og vi kom nok svært overraskende på grensepolitiet. Fire store motorsykler som skulle inn i og gjennom landet – dette var de ikke vant til å håndtere. Men det gikk overraskende bra. Riktignok tok det noen timer å komme gjennom, men hva kunne de gjøre? Der sto det fire digre motorsykler og sperret veien, passene var i orden, det samme med visaene, og vi hadde våre forsikringspapirer i orden. Etter diverse signaturer var vi gjennom, og kunne legge av gårde langs de milelange, men svært gode veiene gjennom Iran, forteller Kai Frode. -Iran er et stort land! Vi kjørte i timevis og dagevis langs snorrette, øde veier. Lange sletter med praktfulle fjellformasjoner i horisonten – goldt og svært vakkert. Og menneskene vi møtte på vår vei var ekstremt hyggelige.

Etter alle skriverier og alt det negative vi hadde hørt om landet i radio og på TV, menneskene og den strenge religionen her, ble vi svært positivt overrasket. Menneskene var åpne, meget vennlige, gjestfrie og varme. Sjelden har vi møtt et hyggeligere folk. Og vi hadde ingen fornemmelse av den strenge muslimske religionen folket levde under. Så hele Iran-etappen var en sann glede. Vi krysset over et praktfullt fjellpass og på vei ned mot hovedstaden Teheran kjørte jeg uten clutch. Den hadde brukket, så jeg måtte kjøre forsiktig i bakkene og ikke minst gjennom hele den kjempestore byen - uten clutch! Et mesterstykke som jeg ikke ønsker å gjøre igjen i den voldsomme trafikken, slår Frode fast.

De fikset en improvisert clutch, og fortsatte turen gjennom Iran. -Men vi fikk et problem. Det ble innført bensinrasjonering fire måneder før vi ankom landet, og langt mindre kvoter enn det vi trengte for å komme oss til den pakistanske grensen. Hver familie fikk 300 liter i halvåret! Men vi snakket med eieren av hotellet i Tabriz, som kjente noen, som kjente noen, som kunne hjelpe oss. Så vi fikk kjøpt bensinkort. Men på den første bensinstasjonen tråkket vi skikkelig i baret. Vi trodde vi kunne fylle syklene og kjøre av gårde, at vi hadde betalt for bensin da vi kjøpte kortene. Derfor avviste vi mannen på bensinstasjonen som skulle ha betalt. Vi var sikre på at han prøvde å lure oss. Så vi bare dro av gårde. Men noen mil utenfor byen tok han oss igjen og presset oss nesten av veien. Han nappet ut nøklene mine og skrek og bar seg. Vi fikk ringt til en kompis som oppklarte det hele. Vi betalte selvfølgelig og alt var igjen fryd og gammen, smiler Frode.

Militæreskorte til grensen -Etter mange flotte kulturopplevelser med nydelige små landsbyer, templer og moskeer nærmet vi oss grensen til Pakistan. Men det gjorde vi ikke ubemerket. Nå fikk vi militær eskorte. De nektet å la oss kjøre alene de siste milene fram til grensen. Og eskorten ble større og sterkere jo nærmere vi kom grensen. Vi var svært nær Afghanistan og det var stadig trefninger i området og episoder med kidnapping av utlendinger. Det iranske politiet tok ingen sjanser med oss, og fulgte oss helt til døren, sier Kai Frode. Og så var det en ny runde med papirer. -Ja, her var de temmelig mistenksomme. Vi brukte timevis i vaktstua, men fikk tilslutt aksept for å reise inn i landet. Av en eller annen grunn dro Frode og jeg over først. De andre skulle følge etter, men så stengte de grensen for dagen, så vi måtte vente på de andre i nærmeste landsby.

Et av de jæveligste høla jeg har bodd i. Her var det fluer overalt og kokken på restauranten var like møkkete som oss! Og det sier ikke lite! Men rotibrødet de bakte var knallgodt, og menneskene vennlige. Vi så ikke en eneste kvinne, så her var det virkelig strengt religiøst. De andre kom dagen etterpå og vi kunne fortsette vår ferd gjennom Pakistan, 50 mil langs grensen til Afghanistan, og nærmest uten asfalterte veier. Støvet sto tjukt etter oss, så det var nesten umulig å se noe og vi så helt jævelige ut når vi fikk av sykkeldressen om kvelden. Hele etappen gjennom Pakistan fortonte seg som en skikkelig prøvelse med vanskelige kjøreforhold og mye fattigdom og skitt. Denne nordlige delen av Pakistan er virkelig underutviklet. Men naturen er praktfull, det skal de ha, sier Kai Frode.

Havnet under buss

Havnet under buss -Men det er ingen spøk å kjøre her. Og det skjedde selvfølgelig et uhell også. Jeg hadde hatt mageproblemer et par dager, var slapp og sliten og hadde vel strengt tatt ikke noe på et motorsykkelsete å gjøre. Jeg var nok litt ukonsentrert og da Kai Frode bremset opp for en fartsdump kjørte jeg inn i sidekofferten hans, veltet og havnet under en buss. Heldigvis skrek passasjerene til sjåføren som fikk stoppet bussen – i grevens tid, for jeg kjente hvordan den tunge bussen presset sykkelen ned over foten min. Og hadde jeg ikke hatt solide og polstrede støvler, så hadde det gått riktig ille. Men vi fikk dratt ut meg og sykkelen, som heller ikke var særlig skadet, kom oss på syklene og dro videre med en gang. Vi hadde lært at uansett hva som skjer, så ikke stopp og kom i diskusjon. Kjør videre og reparer og rydd opp senere. Hvilket vi gjorde. Vi måtte tape kåpen og vri lykten på plass og fikse litt småting, ellers var sykkelen og forstillingen helt fin, heldigvis.

På rumpa i asfalten

-Men nå var vi ganske fed up med Pakistan. Ned gjennom et fjellpass ble vi sittende i flere timer i en bilkø fordi en kjempestein på fire meter i diameter hadde falt ned på veien. Det var 300 meter fall fra veien og umulig å passere steinen. Men etter noen timer med gravemaskiner kunne vi fortsette. Mens vi var i landet ble det erklært unntakstilstand på grunn av drapet av Benazir Bhutto, så det var kaotiske tilstander, og vi ønsket bare å komme oss gjennom landet og inn i India. I tillegg hadde vi fått litt uenighet i gruppen. Det er ikke så lett å leve så tett og fungere sammen over så lang tid og gjennom så mye stress og vanskelige situasjoner som vi opplevde. Så et par av gutta røyk litt uklare i Lahore i Pakistan, så nå var det bare et tidsspørsmål før vi måtte skille lag. Fram mot grensen fikk vi politieskorte. Også her var det ganske utrygt å ferdes som utlending. Nylig var en japaner blitt kidnappet i området, så politiet ville gjerne ha oss gjennom og ut av landet. På denne grensen sjekket de koffertene våre for første gang på turen. Og det ble ikke mindre utrygt på den andre siden av grensen. For aldri har jeg opplevd maken til trafikk og støy som i India. Her kjørte vi virkelig med livet som innsats. Her var det all mulig trafikk langs veien, fra sykler, sykkeldrosjer og pilgrimmer til matboder, gående, hellige kuer, motorsykler, biler, busser og svære trailere – alle med gassen i bånn og hånden fast på hornet. Det var livsfarlig å ferdes langs veien her. Og i 80 km/t traff jeg selvfølgelig en hund som plutselig stakk ut i veien. Jeg gikk overende i et gnistregn og seilte på rumpa bortover i rukkadressen min. Litt mørbanket kom jeg meg opp på motorsykkelen, som heller ikke denne gangen ble veldig skadet, og kom meg videre. Det gikk et par tenner mot styret, men det får jeg fikset her i Thailand, smiler Frode og tar ut de midlertidige tennene og viser meg et gapende hull.

Burma stengt

-Vi brukte syv timer på å finne frem i Dehli, og var så slitne og lei at det var rett før vi fløy på hverandre. Nå trengte vi et godt hotell og mye hvile, og etter mye forhandlinger, vi så jo ikke særlig bra ut etter to måneder på veien, fikk vi omsider noen rom på et fem stjerners hotell til 1500 kroner natten! Men vi fortjente det, i fred og stillhet på et luksushotell. Nå satte vi fra oss motor-syklene og fløy til Goa, ut til kysten for å bade og slappe av noen dager. Og det pussige var at da vi kom tilbake til hotellet i Dehli, til det vi opplevde som stillhet og ro, så var det ekstremt støyete og bråkete i forhold til stranden på Goa. Vi hadde nok beveget oss i mye støy den siste tiden, sier Kai Frode. -I disse dager brøt det ut uroligheter i Burma. De skjøt og drepte munker som protesterte mot regimet, og grensene ble stengt. Vi skjønte at det ville bli umulig for oss å kjøre gjennom dette området og inn i Thailand, så vi valgte å sende motorsyklene med fly til Bangkok. Vi ankom Thailand og Nordic Apartment 5 i begynnelsen av desember, litt tidligere enn planlagt. Og noen dager senere kunne vi hente motorsyklene i Bangkok. Den 15. desember kom min kjæreste Marit og fire venner, og vi reiste ut på øya Koh Chang for å feire jul og nyttår. Fantastisk hyggelig å se igjen kjæresten etter alle disse månedene med strabaser, smiler Frode.

Klare for resten

-Men nå er vi straks klare for den siste halvdelen av turen. Vi har kjørt ca 13 000 kilometer og har like mange igjen. Denne måneden i Thailand har vi brukt til hvile, småreparasjoner og planlegging. Ruten videre vil gå gjennom Kambodsja, opp langs hele Vietnam, gjennom Kina til Beijing, ferge over til Sør-Korea, gjennom landet og ferge til Japan, gjennom Japan og båt til San Francisco, hvor vi jobber om bord i båten, og derfra gjennom hele USA til Chicago. Der avslutter vi jorden-rundt-turen og flyr hjem. Men vi får noen utfordringer langs denne ruten også. Vi har hørt at det ikke er lov til å kjøre motorsykler over 200 kubikk på fremmede skilt i landet. Så det kan hende vi må omregistrere syklene. Men vi løser det meste, så vi løser vel dette også, sier Kai Frode.

Sosial utfordring

-Så langt har det vært en spennende tur, og det meste har gått som forventet. Jeg har vært overende et par ganger, men vi har kun hatt en eneste punktering, og syklene har fungert aldeles utmerket. Den største utfordringen har vært på det sosiale plan. Det blir veldig tett. Vi bor oppå hverandre, kjører samlet, skal ta avgjørelser hvor alle fire skal være enige og må forholde oss til og takle hver enkelts nykker og vaner. Vi fikk en skikkelig splittelse i gruppen i India. Da var vi fryktelig slitne, varme og møkkete, og luntene var temmelig korte og nervene frynsete. Men sånn er det. Vi taklet det, og har lagt det bak oss etter noen deilige uker her i Thailand. Nå fortsetter Kai Frode og jeg reisen, og går alt bra på den tekniske siden, så vet jeg at vi vil kjøre inn i Chicago en gang i april. Og da har vi gjennomført drømmen om å kjøre jorden rundt på motorsykkel. Det blir en god følelse, smiler Frode.