Som mange andre storbyer er det vanskelig å peke på ett sentrum i Buenos Aires. Byen har flere. Men hvis vi kan si at bydelene Retiro og San Nicolas, i området rundt 9. Juli avenyen er tilnærmet sentrum, så ligger Recoleta noen minutters taxitur østover. Tilsvarende taxitur vestover fører deg til den eldre og langt mer omtalte bydelen San Telmo. Men jeg skal til Recoleta denne gang. Og tar du taxi hit, så er det i grunnen greit å oppgi Alvear Palace Hotel som endestasjon. Drosjesjåføren snakker neppe engelsk, og hotellet er det beste og mest tradisjonsrike i byen, og lett å si og lett å finne. Da befinner du deg i sentrum av Recoleta og i en av de mest kjente gatene i Buenos Aires, Av. Alvear, oppkalt etter borgermester Torcuato de Alvear.

Et øde område

Det sies om Recoleta at bydelen er preget av liv og død – livet i gatene og på kaféene og døden på den gamle og flotte kirkegården. En titt på kartet forteller at Recoleta i sin tid lå i utkanten av Buenos Aires, rik på natur, åpen mark og frodige trær. Hit, til disse lite gjestfrie områdene, kom de såkalte Recoleta Friers, en religiøs orden, på begynnelsen av det 18. århundret. I samarbeid med, og med økonomisk støtte fra Juan de Narbona, en fargerik blanding av handelsmann og smugler, begynte de på arbeidet med å reise en kirke og et kloster, som sto ferdig i 1732. Kirken ble viet til jomfruen av Piiar, men folket selv kalte den Recoletos kirke, eller rett og slett Le Recoleta, som etter hvert også ble navnet på hele området. Klosterordenen var kjent for sin enkle og stillferdige livsstil, og derfor var ikke området rundt kirken særlig attraktivt som bosted, og få slo seg ned her. Recoleta forble et øde område i bortimot et århundre til. Bortsett fra rundt den lille plazaen foran kirken og i gaten Calle Larga (langgaten), som i dag heter Av. Quintana, var det nærmest folketomt i Recoleta.

Pilgrimsreiser og knivslagsmål

Da den religiøse ordenen ble oppløst i 1822, ble klosterets hager omgjort til en offentlig kirkegård, den første i Buenos Aires. På denne tiden var det to årlige pilgrimsreiser til denne kirkegården. Disse turene ble svært populære da kirkegården åpnet for publikum. Men pilgrimsreisene endte som regel opp i ville fester som ofte resulterte i knivslagsmål med mange skadde.
Det ble borgermester Alvear som satte en stopper for pilgrimsreisene og dermed for bråket. Han gjorde radikale forandringer på kirkegården, etablerte plassen utenfor, som er oppkalt etter ham, og etablerte gater i området. Langs disse gatene ble det reist luksuriøse boliger. Mange av disse står fortsatt, mens andre er erstattet av mer moderne boligblokker og hoteller. Tilsynelatende har ikke bydelen Recoleta forandret seg i noen grad. Atmosfæren og essensen er fortsatt tilstede gjennom de pittoreske og storslåtte gamle boligene i kombinasjon med de mer moderne høyreiste, de grønne parkene med de mange hundre år gamle trærne, de brede avenyene og de små, men eksklusive boutiquene. Likevel skjer det store forandringer i Recoleta.

Nytt liv i Recoleta

Denne bydelen var først og fremst kjent for de stille og rolige gatene. Og folk som rotet seg inn her følte gjerne at de ikke tilhørte dette området. Det var ikke for dem. Men tidlig på femtitallet begynte en gjeng med bilentusiaster å samles på en kafé på et heller anonymt gatehjørne i Recoleta, nærmere bestemt på hjørnet av Junin og Av Quintana. På den tiden het visstnok kaféen Aerobar, ingen vet riktig, men fikk siden navnet La Biela, og eksisterer den dag i dag. Disse bilentusiastene ble betraktet som innovatører og tiltrakk seg flere andre interesserte. På kort tid ble La Bielas klientell tredoblet, og stedet ble raskt Buenos Aires in sted hvor alle de ”hippe” måtte innom for å drikke kaffe og bli sett. Resultatet var at et nærmest oversett urbant område i Buenos Aires var i ferd med å bli gjenoppdaget. Folk oppdaget også at kirken var mer enn bare en kirke hvor de rike giftet seg. Den var en kirke for folket og ekstremt vakker både interiørt og eksteriørt. De oppdaget også at kirkegården var full av uvurderlige kunstverk og historiske minner, at trærne i området var opptil 400 år gamle, og at det gamle klosteret, som på dette tidspunktet var et eldrehjem, var et perfekt sted for et museum, og ble etter hvert til Buenos Aires kunstindustrimuseum.
Alt dette skjedde for få år siden, og det rolige området kunne vinke farvel til anonymiteten og stillheten. La Biela fikk snart selskap, og i dag florerer det med gode uterestauranter langs Junin og R. M. Ortiz gaten, med utsikt til kirken, det flotte inngangspartiet til gravlunden og til parken utenfor. Da byens kunstnere skjønte at det var Recoleta som gjaldt, kom de strømmende og satt opp sine boder og stilte ut sine bilder på plazaen og i parken, og utgjør i dag et fargerikt innslag i bybildet.

Duften av fortid

Når du hopper ut av drosjen ved Alvear Palace Hotell, blir du muligens litt skuffet. Gaten er som alle andre gater i Buenos Aires, med forholdsvis høye bygninger og fire bilfelt. Ingenting spesielt ved det. Men når du først står utenfor det mest kjente hotellet i Argentina, som for så vidt heller ikke stikker seg ut i noen grad, så er det verdt å stikke innom. Bak svingdørene åpenbarer det seg en vakker resepsjon. Ikke spesielt høyreist, men nydelig dekorert i hvitt og gull, med søyler og nisjer, krystallysekroner og myke tepper. Meget elegant – og eksklusivt! Og du kan formelig fornemme familien Duarte, statsoverhoder fra 50- og 60-tallet med Kennedy og Khrustschov i spissen og kongefamilier og Eva Peron. De fleste har passert gjennom resepsjonsområdet på Alvear Palace Hotel i Argentinas storhetstid. Jeg passerer gjennom jeg også – og nøyer meg med duften. Her koster et rom fra $ 400 og oppover!

Gå i sidegatene

Jeg rusler oppover Av. Callao, som regnes som den andre av de tre hovedgatene, Alvear, Quintana og Callao, og som nok er den gaten, eller avenyen, med de fleste butikkene. Og hvilke butikker! Her er de alle sammen, Dior, Yves St. Laurent, Gucci, Bang & Olufsen osv. Men det er først når du svinger inn i sidegatene at du virkelig får en fornemmelse av storhetstiden på 50- og 60-tallet. Her ligger de gamle forseggjorte og storslåtte boligene side om side med de mer moderne, men like eksklusive. Og de brede gatene er kranset med flotte, frodige og like storslåtte trær, som gir en behagelig skygge for de spaserende. Innimellom ligger de små intime og eksklusive forretningene og kaféene. Og selv om alt er eksklusivt i Recoleta, og tradisjonssterke merkevarer som føres, så er det langt billigere her enn i Norge. Økonomien i Argentina kollapset fullstendig for rundt seks år siden, og selv om landet er i ferd med å få kontroll på saker og ting igjen, så er det fortsatt fantastisk billig å gjøre en shoppingrunde i Buenos Aires.
Fra Av. Callao svinger vi inn i den hyggelige sidegaten Guido som fører oss helt fram til Pilar kirken. Ved enden av gaten får vi bekreftet historien om La Biela og økningen av uterestaurantene. Langs hele Junin, fra Lopez til Quintana, ligger restaurantene side om side. To kvartaler med restauranter – alle vendt mot kirken og gravlunden på den andre siden av parken. Det er bare å plukke.

En stille stund med Eva

Jeg velger å svinge innom gravlunden først. Jeg vil gjerne se alle de kunstneriske gravplassene og monumentene – og ikke minst Eva Perons gravplass, som ligger her inne. Innenfor det imponerende inngangspartiet ligger små gravkapeller vegg-i-vegg langs smale gater. Det ene mer forseggjort enn det andre, med skulpturer, stukaturer, utspring, nisjer, utskjæringer, kupler og spir. Praktfulle små hus med vakre dører inn til selve gravkammeret hvor de døde er plassert i sine kister, ofte i flere etasjer under jorden. Jeg følger hovedgaten innover. Her blir det ikke lett å finne Eva Perons grav. Det er tusenvis av gravkamre. I sentrum av gravlunden ligger en liten plaza. Herfra løper de smale gatene i en stjerneform, og mellom disse en rekke små tverrgater. Hele gravlunden er godt planlagt fra starten da den religiøse klosterordenen anla den. Det er umulig å finne en enkelt gravplass alene, så jeg spør en vakt. Han er hjelpsomheten selv og leder an gjennom jungelen av gravkamre. Etter å ha rundet hjørner og gått langs flere gater ser jeg en gruppe mennesker inne i en gate. De står utenfor et sort marmorgravkammer pyntet med blomster og små lapper med tegninger og hilsener. Over står det Familia Duarte og langs siden er det flere kobberplaketter med hilsener og æresbevisninger. Dette er graven til Argentinas mest kjent kvinne – Eva Peron, populært kalt Evita. Midt mellom alle andre gravkamre, verken flottere eller mer prangende enn naboene. Snarere tvert imot.
Etter en liten stund i stille andakt stikker jeg noen pengesedler til vakten, orienterer meg ut av gravlunden og inn på en av de mange hyggelige uterestaurantene. Her sitter jeg i fred og ro under et gedigent, sikkert 400 år gammelt tre og funderer over livet i Recoleta i Buenos Aires - mens jeg kikker på to par som danser tango på hjørnet og hygger meg med en nydelig lunsj til en latterlig lav pris. Ikke mer enn jeg ville gitt i tips alene etter en middag ute i Oslo. Men sånn er det i Buenos Aires for tiden. Man har nesten ikke råd til å la være å reise hit. Og så får du så mye spennende kultur med på kjøpet – og kanskje en tango eller to!