SABONA - Lita jente redder liv

Ynghild Solholm smuglet mat til landsbyfolket da hun skjønte at nødhjelpen fra verden gikk direkte i lommen på politikere og krigsveteraner. Hun valgte å bli i landet til tross for politisk uro, og startet opp prosjekter sammen med landsbyfolk i et land hvor priser og inflasjon stiger hver dag, der banksystemet ligger nede og AIDS-epidemien herjer.
Her forteller hun sin historie.

Konserten

-Vennene mine og jeg satt ofte rundt kafébordet, diskuterte og løste verdensproblemer. Da jeg fylte 22 år arrangerte jeg en støttekonsert på Musikkflekken i Sandvika. Vi fikk inn 25 000 kroner som jeg ønsket å sende til et bistandsprosjekt. Jeg hørte om en norsk dame som jobbet for UNDP i Zimbabwe, på et senter for fysisk og psykisk utviklingshemmende, og bestemte meg for å sende pengene til henne.
Jeg hadde allerede søkt om permisjon fra jobben for et halvt år for å gjøre tjeneste som frivillig bistandsarbeider, men det var vanskelig å skaffe en jobb som ufaglært gjennom en organisasjon. Jeg begynte å spare penger, tok mange forskjellige jobber og reiste til Zimbabwe med en adresse til et barnehjem i Sør Afrika og et telefonnummer på en lapp til en lege på Seychellene i lomma. Planen var å bli i Zimbabwe et par uker for så å finne ut hvor jeg skulle reise og finne meg en jobb. Det var ikke i mitt hode at det var Zimbabwe som skulle bli mitt nye hjem.

Afrika - en følelse. En måte å leve på.

Jeg hadde aldri vært i Afrika, og for meg var dette et stort sammensurium av sult, krig, barn med store mager og fluer i øynene, jungel, elefanter og løver. Jeg slukte alt jeg kom over, bare for å finne ut at det ikke var det Afrika jeg hadde lest om i aviser og sett på TV jeg møtte da jeg omsider landet i Zimbabwe. Ikke en brøkdel av det engang.
Tiden var annerledes. Møtet mellom den moderne verden og det tradisjonelle stammesamfunnet. Kvinnen som bar barnet på ryggen, en pose med appelsiner på hodet, ved under armen og mobiltelefon i hånden. Det var rent i gatene. Jeg hadde en liten ide om å knytte kontakt med skoleklasser, og en norsk-zimbabwer satte meg på jobben allerede etter dag én. Tanken var å knytte kontakt mellom fem skoler fra bushen og fem byskoler med ti skoler i Norge.
Allerede tredje dag i Zimbabwe satt jeg i en verkstedshall med syv rektorer fra forskjellige skoler. De satt på kasser og ventet på hva som de skulle få høre av en liten jente som hadde sin første uke i Afrika. En hvit farmer fortalte meg om et landbruksprosjekt han hadde gående. Jeg kunne gjerne komme dit og jobbe. Da kunne han også sette meg i kontakt med landsbyskoler.

Farmen

Jeg skulle reise alene oppover fra Bulawayo mot Gwaii den onsdagen. Grudde meg slik. Men dro ut til bussterminalen med 12 000 zimdollars rundt hvert bein. Hva ventet meg? Vi kjørte innom en landsby og leverte post, stoppet ved en annen landsby, og sjåføren satt og pratet i ti minutter med en gammel mann, før vi var på veien igjen. Det var trær og atter trær før vi stoppet etter fem timer og sjåføren sa at det var her jeg skulle av. Jeg så kun bushen. Der sto jeg med en bag, 12 000 zimdollar rundt beina, og så bussen forsvinne over åsen.
Farmen var på størrelse med Asker kommune og ekteparet kunne ikke skjønne hvorfor jeg skulle komme helt til Zimbabwe for å hjelpe svarte. Prosjektet jeg hadde blitt forspeilet var ikkeeksisterende. Det var en flott farm og jeg opplevde å leve tett på både elefanter og løver. Jeg sovnet til lyden av sjakalene og sikadene. Bavianene vekket meg om morgenen ved å kaste mangoer på taket. Men det var dager jeg var vitne til psykisk og fysisk overgrep mot de svarte arbeiderne på farmen, noe som ble for mye for meg. Med en Black Mamba utenfor døren en hel uke og hjernevasking som virkelig skremte meg, dro jeg tilbake til Bulawayo for en helg, bare for å få satt hodet på plass. Tilbake på farmen prøvde jeg å fokusere på at dette var en læringsprosess som skulle være med på å gi meg det komplekse bildet av Zimbabwes historie, kultur og samfunn.

Dopota

Så kom jeg til landsbyen Dopota, som tok imot meg med åpne armer. Jeg fant fort ut at skolen kun hadde fem lærere på syv skoleklasser. Jeg tilbød engelskundervisning og kanskje jeg kunne komme og bo der? Det ble tatt opp i skolestyret, i landsbystyret og måtte dessuten bli godkjent av ordfører og høvding. Men jeg flyttet inn i november 1999, og da jeg ble spurt om hvilket hus jeg ville bo i skjønte jeg raskt at jeg hadde valgt å flytte inn i mannshuset. Dette førte til mye sladder, men etter hvert var det mer eller mindre akseptert. I begynnelsen var det mange undrende blikk, og for mange var det første gang de snakket med en hvit. Jeg ”ble oppdratt” til å leve i deres hverdag og var gjest ved de fattiges bord - eller som jeg mange ganger har tenkt; gjest hos de rike. De delte gladelig det lille de hadde med en ukjent hvit gjest.
Zimbabwe har lenge etter frigjøringen i 1980 beholdt et apartheid-system, hvite og svarte omgikk ikke hverandre, noe som har gjort at zimbabwere bærer en underlegenhet til hvite i sin identitet.

Gjorde mange feil

Jeg brukte mye energi på å leve på deres premisser for at de skulle se meg som Ynghild og ikke se en hvit. Jeg ville at de skulle vise meg kulturen sin med stolthet og at vi skulle være likeverdige - at jeg skulle være en av dem. Jeg levde på 300 kroner måneden, og brukte de første månedene på å bli akseptert. Jeg gjorde mange feil. Lenge sto landsbykvinnene og stirret på meg når jeg hentet vann og lo når jeg bar vannet som en mann. Ikke på hodet. Hvordan jeg tente bål og spiste med fingrene. Kunne jeg det? Jeg var jo hvit! I begynnelsen kastet jeg søppel slik jeg gjør i Norge. I en plastikkpose ble makrell-i-tomat boksen, Toro suppeposen, korker og annet kastet. Jeg ble ydmyket av å se at posen var borte dagen etter, og at den var tatt i bruk. Makrell-i-tomat boksen var blitt en tallerken og Toro-posen prydet en veggen i en hytte, mens korker ble brukt på hjemmelaget brettspill. Jeg lærte fort at alt kunne brukes.
Hente vann, ved og lage bål tok timer. Derfor sto vi opp litt før sola og var klare til skolestart klokken kvart over syv. Etter hvert ble jeg og de, vi og oss. Undervisningen var krevende og det var lange dager. Å sitte rundt bålet, spise det som var å spise, drikke vann fra brønnen, vaske håret i regnet, og prøve å tilpasse seg var det letteste. Det vanskeligste var å forstå hvordan vi kan la våre brødre og søstere leve i fattigdom, mens ungene deres går til skolen på tom mage. Jeg hadde unger som sovnet utmattet i klasserommet eller besvimte av sult. Det var da jeg forsto at jeg aldri ville være helt som dem. Jeg hadde faktisk muligheten til å reise om jeg ville. Jeg hadde tilgang på et annet liv. En mors drøm om å gi barna sine skolegang og nok mat på bordet hver dag, ville for de fleste kun forbli en drøm. Dette gjorde meg ydmyk. Jeg kunne ikke lenger undervise barn som svimte av i timen. For meg ble det viktig å gi det helt primære - mat.
Jeg reiste hjem og arrangerte støttekonserter slik at vi kunne starte en matstasjon der barna kunne få mat på skolen. Venner og familie her hjemme hjalp til. Det ville aldri gått uten. Matstasjonen ga et varmt måltid om dagen til 300 barn. Med noen tusenlapper i måneden var vi igang! Jeg samlet inn penger ved å sende reisebrev til venner og familie, fortsatte undervisningen og begynte å føle meg hjemme.

Tung avskjed

Politisk endret situasjonen seg fra dag til dag og det ble vanskeligere å være hjelpearbeider. Alle utenlandske hjelpearbeidere i landet hadde blitt evakuert måneder tidligere, og det var bare noen få igjen i Bulawayo, som ventet på hva organisasjonene ville si. Jeg ble oppsøkt av CIO (intelligence police) og jeg ble advart av andre, så jeg reiste inn til byen noen uker. Foreldrene mine ringte daglig. Fire hvite farmere var blitt drept, og selv om det var i helt andre områder av landet, ønsket jeg ikke å la dem der hjemme være bekymret. Men mediene hadde en vanvittig måte å vinkle ting på, og selv om fire farmere var blitt drept på et halvt år, ble det aldri nevnt noe om de tusenvis av svarte som ble drept og torturert av Mugabes regjering.
Jeg følte meg fremdeles trygg. Men foreldre og familie ba meg innstendig om å komme hjem. Avskjeden med landsbyen var tung. Selv om jeg visste jeg skulle returnere. Jeg fikk venner til å fortsette leveringen av mat til matstasjonen etter at jeg dro.
Hjemme tok jeg fatt på studier og jobb og prøvde å finne ut hva jeg ville gjøre. Jeg skulle tilbake til Ynghild i Norge. ” Alle” var opptatt av at jeg nå skulle ”starte” livet mitt som de uttrykte det. Uten å forstå at det også var livet mitt - der i Zimbabwe.

Levde med frykt

Jeg ble engstelig da skolepengene til fadderbarna kom i retur. Jeg ble redd da jeg fikk en mail av ”broren” min i landsbyen om at ikke alt var som det skulle. I mailen sto det “vi har ikke sett mat på tre måneder”. Jeg visste med en gang at dette var politisk og bestemte meg for å reise tilbake. Jeg visste også at jeg trengte mer penger da prisene hadde steget, tørken tatt avlingene og Dopota trengte mat. Vi holdt en støttekonsert, men det dro ikke inn nok penger. Redningen ble en journalist som valgte å skrive en nyhetssak. Penger kom inn fra fjern og nær.
Igjen reiste jeg til Zimbabwe uten å vite hva som ventet meg, hvordan vi skulle utføre hjelpearbeidet, og i det hele tatt om jeg kom inn i landet. Jeg prøvde forgjeves å knytte opp leveransen til en av de store organisasjonene. Det var heller ikke mulig å finne ut av om de skulle dele ut mat i det området der jeg holdt til. Jeg kom meg inn i landet og tok kontakt med en venn av meg som trodde jeg var sprø som skulle sette i gang dette. Jeg hadde pengene, men butikkhyllene var tomme. Men jeg fikk hjelp av tre venner til å skaffe mat, ulovlig, for myndighetene ville ha full kontroll over matutdeling. Mat fra alle verdens kanter gikk i hendene på maktsultne partiledere. Jeg ville ikke delta i den offentlige matdistribusjon. Om natten kjørte vi de fem timene til landsbyen med lastebilen full av mat. Gjennom politisperringene, og med maismelsekkene godt gjemt kom vi endelig frem. Den natten lå jeg våken sammen med fire tonn mais og tørrfisk, mens krigsveteranene utenfor sang zanu slagord og marsjerte i natten. Det gikk bra og dagen etter ble jeg tatt med til fylkesmannen for å informere om at jeg var tilbake. De så helst at jeg skulle dele ut mat slik de gjorde det. Jeg fortalte dem at her sulter alle, enten de er krigsveteraner eller i opposisjon, at jeg kom til landsbyen før opposisjonspartiet eksisterte og at jeg ikke gjorde forskjell på noen.
For første gang i mitt liv levde med en frykt som holdt på å ta knekken på meg. Det var en situasjon som ikke bare satte mitt liv i fare, men også menneskene rundt meg. Jeg hadde flere hjelpere for å få smuglet maten frem til landsbyen. Folk fra regjeringspartiet satte sine liv i fare for å støtte arbeidet mitt. Å balansere forholdet jeg hadde til hvite farmere, opposisjonsmedlemmer, regjeringsmedlemmer, krigsveteraner og lokale, ble en del av arbeidet.

Oppturer

Med midlene som kom fra Norge kom vi gjennom sultkatastrofen og vi kunne til og med starte prosjekter vi tidligere hadde drømt om da vi satt rundt bålet på kveldene. Nå gikk vi i gang med å innstallere strøm og vann til skolen, bygge toaletter og dusj til lærerne, og få til utgraving av en stor dam i landsbyen. En sygruppe ble satt i gang for å sy skoleuniformer, og matstasjoner ble startet på flere skoler. Alt dette skapte arbeidsplasser og fremdrift.
Fadderordningen ”Et ansikt” ble skapt. Jeg ønsket å gi ansikter til alle i statistikkene. Foreldreløse barn, sultofre, aidsofre. Statistikker alene gjør det så lett å fjerne seg fra virkeligheten.
Arbeidet vokste i omfang, og jeg så nødvendigheten av å starte en stiftelse i november 2003, for å få hjelp her hjemme. Og en fantastisk gjeng dannet grunnlaget for stiftelsens drift i Norge.

Sabona idag

Sabona betyr ”Hei - jeg ser deg”. Det er hjelp til selvhjelp vi fokuserer på. Målet er penger direkte til prosjektene uten for mange mellomledd som skaper sterke bånd mellom giver og mottaker. Nyhetsbrev og reisebrev blir sendt ut til alle givere.
For meg er det viktig at prosjektene blir drevet frem av dem på grasrota. De lokale skal være med i selve prosessen. Det betyr at det er deres prosjekter.
Sabona opererer nå i to provinser i Zimbabwe. Vi har fem ansatte og flere frivillige og når ut til flere ti tusener gjennom prosjektene. Selv om situasjonen er svært vanskelig i Zimbabwe nå, og vi har et stramt budsjett, så har vi likevel klart å skape fremdrift. Det er nesten umulig å operere i Zimbabwe, men Sabona gir håp.
Det er også solskinnshistorier i en ellers veldig tung hverdag i landet. Sygruppen som syr skoleuniformer er snart selvdrevet. De er med på å gi inspirasjon, og flere sygrupper er nå etablert.
Klinikker og sykehus mottar svært nødvendig utstyr og medisiner, og vi har også installert vann på en av klinikkene. Vi har et hjelpefond som har hjulpet mange hundre mennesker med medisinering, sykehusinnleggelse og operasjoner. HIV-pasienter får bremsemedisiner etc.
Fem grønnsakhager er anlagt for å hjelpe eldre, foreldreløse og HIV/AIDS pasienter. Vi er også igang med et større vannings- og plantasjeprosjekt som tar sikte på å hjelpe folket igjennom sult katastrofer, men også for å introdusere mer næringsrik mat.

Drømmen vi hadde

Lokalbefolkningen har et sterkt forhold og eierskap til Sabona og arbeidet driftes av dem. De er utrolig engasjert og har en ståpå vilje for å få til prosjektene. Sabona er fremdeles en baby som lærer å gå, men grunnmuren er lagt for å skape god bistand.
Dette var drømmen vi hadde om å få til noe. Sabona ble skapt underveis, med hjelp av mange, mange mennesker. Drømmen vår! Ved å følge drømmen sin skaper man den virkeligheten man selv ønsker! Vi, den lille promillen, har vært så heldige å trekke vinnerloddet og å få bli født inn i et liv fylt med muligheter, valg og rikdom. Jeg tror at ved å oppdage det og vise takknemlighet for det, vil hver enkelts virkelighet bli fantastisk!

Ynghild Solholm giftet seg med Thomas Kaldhol i mai 2006. 50 gjester ble fløyet til Zimbabwe for å delta i et tradisjonelt bryllup hvor Ynghild ble giftet bort av landsbyen "sin". Mellom 4-5000 mennesker deltok i bryllupsfeiringen.