Vi får vite at bussen går klokka ett. Det vil si ca ett, i hvertfall på formiddagen, i verste fall på kvelden. Det blir sent på kvelden. Barn, pensjonister og høner blir stuet sammen i ikke-ergonomiske seter. Frontruta er den eneste ruta som har overlevd hard medfart, som sjåføren nå myser ut gjennom blant klistremerker av nakne damer og Disney-figurer. Det eneste som avslører bussens fortid som amerikansk skolebuss er de tretten handlingsbegrensende restriksjonene inngravert i metall, samt en rekke billedskilt med skråstrek over røyk, bomber, våpen og dyr. Vi freser gjennom landskapet som om ingen er redd for dø. Skiltet "Dios guia mi camina" (Gud styrer min vei) virker kanskje beroligende på noen. Føreren sier at jeg har blå øyne. Jo, det stemmer det.

En uke senere ankommer bagasjen min, akkurat idet jeg har sluttet å vente og blitt fortrolig i mine nye og alt for fargesprakende topper med store logoer på. Med unntak av smykkene mine, som med et utrent øye kunne se ut som verdier, er alt på plass. Igjen ligger en lapp fra US Security Service: Thank you for your cooperation.

Begrepet "tid" har ikke meningsinnhold her, har jeg forstått. Folk beveger seg sakte bortover de hullete gatene, og enda flere sitter langs dem. Enkelte har tatt ut stuemøblementet på fortauet. Kanskje prøver de å selge deg noe, en gammel brille eller et par sko. Men de samme gjenstandene som møysommelig dandert ligger framme dag etter dag vitner om lav omsetning. Det hyperteknologiske samfunn er langt unna nå. Ethvert offisielt kontor med respekt for seg selv har blåkopipapir og skrivemaskin med rettetast. Kanskje en og annen Comondore 64. En liten transaksjon tar tid. Men tid er som sagt ikke noe tema her. Bilder i frisørsalonger og fotosjapper viser vestlige damer med kreppet hockeysveis og plastøredobber. Jeg fremkaller bilder i fem nyanser brunt og får et spontant anfall av nostalgi.

Etter at bomullsproduksjonen gikk under av konkurranse, er landets største inntektskilde slektninger og venner som sender penger fra utlandet. Utlandet vil da si Costa Rica, men helst USA. USA - mulighetens rike. Som Bush selv uttalte det: If you work hard enough and make the right decisions, you can achieve anything in America. Men for de fleste er ikke USA mer enn en fjern utopi, dollartegn og småkorpulente misjonærer.


Jeg vil skue livet fra solsiden og drar til den karibiske kysten. Naturen er som snytt ut fra forsiden av en reisekatalog; kritthvit strand, palmer og grønt hav. Og fire ganger så dyrt. Vi leier snorkleutstyr. Jeg tar på meg svømmeføttene på land og får høre at jeg er urutinert. Eiriks snorkel stikker opp som et sugerør langt ute i havet. Jeg dukker under i vannkanten og utforsker sandbunnen med vann i maska og tørt bakhode. Hvit og ignorant, med dollar i baklomma.
- En piña colada, takk.