Hva binder kapitlene sammen – hva er fellesnevneren i boken?

-Jeg endte opp med å skrive så mange kapitler fra så ulike deler av verden av flere grunner.
En av dem var at jeg ville nå så mange reiseinteresserte som mulig, både de som drømmer om å reise til fjerne kontinenter, men også dem som foretrekker nære reisemål. Felles for alle, og bokens underliggende tema, er at på hvert av disse stedene foregår det et drama på turismens arena, en kamp om å overleve - både for mennesker, natur og kultur - alt dette som gjør steder på verdenskartet til ettertraktede reisemål. Disse dramaene tar forskjellige former, og involverer forskjellige aktører, fra Afrikas gigantiske fjellgorillaer og Karibias sårbare korallrev til eksotiske fjellstammer mot grensen til Kina og sjarkfiskere i Lofoten. Alle kjemper de for å overleve, og som besøkende er vi alle vitner til denne kampen – men enda viktigere: Vi er også deltagere – faktisk spiller vi en av hovedrollene!

Du skriver om turismens paradokser. Vilke er de?

-De står i kø. Ett av dem er at så snart et sted er erklært et turistparadis, går det ofte lukt til helvete. Det trenger ikke være sånn, vi vet bedre, men så skjer det altfor ofte likevel. Et annet: Luksusturisme kan bidra til å redusere fattigdom: Vi finner stadig flere eksempler på at såkalt ”high income/low impact”-reiser, altså det motsatte av lavprispreget masseturisme, kan bevare miljøet og skape vekst og velstand i lokalsamfunnene de berører. Det er også paradoksalt at turisme, istedenfor - som vi trodde tidligere – å true kulturelt og biologisk mangfold omkring på klodens utsatte steder, har makt til å beskytte den. Noen reisesnobber hånler av folk som reiser til temaparker, DisneyWorld osv; det burde de ikke, for mange av disse store (ofte veldrevne, til dels miljøbevisste) turistmaskinene fungerer som en slags sluser, og forhindrer at ukontrollert, viltvoksende turisme gjør mer skade enn tilfellet har vært hittil.

Er du optimistisk på turismen vegne?

- Jeg mener at turisme har en kraft i seg til å gjøre mer godt enn skade – på tross av utallige overtramp som dessverre har ødelagt kultur og miljø over hele kloden. Hittil. Det behøver ikke å fortsette slik. Bokens 15 kapitler er en oppfordring til å reise, men også en veiviser – ikke bare til noen av verdens mest fabelaktige reisemål, men også til måter vi reisende kan bidra til at de som følger i våre fotspor vil kunne vente seg minst like store opplevelser som oss. Samtidig er det viktig at de som bor på reisemålene, vårt vertskap, også skal kunne trekke fordeler av vårt besøk, og ikke inngå kompromisser som forringer deres liv. I sin aller enkleste form kan det sies på denne måten: Et fint sted å bo, er et fint sted å besøke.

Du jobber med National Geographic Society for å fremme geoturisme, bl.a. i utviklingen av turisme i Norge. Hva betyr geoturisme?

- Det er en annen måte å uttrykke det ovennevnte på, dette at vi må finne frem til en turisme som gir fordeler både til vertskap og gjester. Definisjonen på geoturisme - turisme som ivaretar, forsterker og fremhever et steds lokale egenart – miljø, kultur, estetikk, kulturarv – og som kommer lokalsamfunnet til gode - er som skreddersydd for Norge. Nettopp vårt lands særtrekk er dette som vil gi oss, for å låne et markedsføringsuttrykk, langt tydeligere konkurransefordeler internasjonalt. Jeg tror norsk turistbransje mistet synet av dette en stund. Vi glemte at selv om ferge- og cruisetrafikk er en forutsetning for vekst, likedan moderne storhoteller for å fange opp konferansemarkedet, så er det opplevelsene på reisemålet som først og sist er det som skal skape etterspørsel. Geoturismen fokuserer på dette som gjør oss unike i global sammenheng, og som gjør av vi kan – på tross at vi er et høykostland – tjene mer penger på hver gjest som kommer på besøk.

Hvordan skal dette skje?

- Enten vi liker det eller ikke, er internasjonal turisme blitt verdens største bransje, som igjen er en del av en enda større global opplevelsesindustri. For å bli lagt merke til, må vi dyrke vårt særpreg, som vil gi oss et sterkere fundament. Norsk turisme klarer ikke den jobben alene, og som jeg beskriver i kapitlet om vår Nordlandskyst, må både landbruk, fiske, transport, mat og energi jobbe sammen i langt større grad enn tidligere. Det samme gjelder politikerne. Ingen kan i dag si hva Norge vil ha å by på når olje- og gasseventyret er over. Men det er viktig at vi forstår at de grepene som tas i dag fører til bevaring – eller tap - av vårt lands unike kombinasjonen av befolkning og storslått natur, og har avgjørende betydning om kommende generasjoner vil ha et drivverdig og overlevelsesdyktig reiselivs-Norge. Tenker vi ikke helhetlig, ender vi opp med turismebrødsmuler.

Ser du likhetspunkter mellom utfordringene her i Norge og ute?

- Noe av det som slo meg sterkest i skrivingen av boken er vel akkurat dette: På tross av den enorme spennvidden hva angår kultur, natur, klima og velstand på de 15 reisemålene jeg beskriver, og rollen som turismen spiller, er likevel utfordringene svært like. Hva det handler om er å dyrke mangfold uten å miste egenart; å finne bedre balanse mellom naturens signaler om å tenke langsiktig og turismens krav om umiddelbare gevinst; å innse at turismen kan være sin egen verste fiende; men at det finnes løsninger. Ennå er det ikke for sent.

Hva er den største utfordringen?

- Å redefinere ordet turist, bl.a. i forhold til fastboende. De aller fleste av oss er jo turister nå, ikke oppdagere.
Det viktigste vi står overfor nå er å finne en bedre fordelingsnøkkel mellom de reisende og de som bor på reisemålet, hva angår slitasje på lokal kultur, natur og forbruk av de godene som vi besøkende nyter godt av, uten at vi belastes for det. Dette slår jo mest ut på de mest populære, men relativt små reisemålene, som Venezia, eller for den saks skyld Geiranger. På begge steder er forholdet mellom besøkende og bosetning på rundt 250:1! En nyttig definisjon av oss turister er at vi er ”forbrukere på farten,” og at alt vi berører koster og har sin pris. Prisen på ukontrollert turisme er reisemål som står igjen ribbet, eller har mistet så mye av sin opprinnelige personlighet at det bare kan selge seg til lavestbydende.

Hvor liker du å reise?

- Steder uten guidebøker appellerer til meg. Jeg var nylig i Paraguay. Mangelen på informasjon var litt av utfordringen. Men fremfor alt liker jeg å reise der mitt besøk kan bidra på en eller annen måte, samtidig som reisemålet gir meg noe. Det er som med forhold til venner; fine reisemål er de som både gir og kan ta i mot.

Hvordan bør man reise?

- Med veldig lett bagasje. Rist ut fordommer og angstfornemmelser av kofferten før du drar. Og husk at for store forventninger er reiseopplevelsens største fiende.

Din verste reiseopplevelse?

- Den samme som min beste: Da jeg for mange år siden var blant de første til å rafte som turist ned Zambezi-elven. Turen begynte i den kokende gryten som dannes av Victoriafallene - og han som satt ved årene falt over bord og mistet bevisstheten i den tøffeste fossen.

Hva husker du best?

- Den Unesco-ansatte vokteren ved det fantastiske Angkor Wat tempelkomplekset i Kambodsja. Under Khmer Rouge-regimet ble hele hans familie drept fordi de hadde utdannelse og tilhørte ”den intellektuelle eliten.” Han hadde klart å bytte bort armbåndsuret for sitt eget liv. Så ble han satt til å frakte, med oksekjerre gjennom jungelen, hodene til de fantastiske Angkor-statuene. Disse var skåret vekk av Khmer-soldatene som smuglet dem til Thailand. Deretter fikk han jobben å redde dem som ble stående igjen.

Hvilke reisemål vil du anbefale nå?

- Boken min gir jo en del forslag. Ellers: Laos, fordi både kulturen og naturen er under så stort press fra landene omkring, med nye veier som forbinder Thailand med Vietnam, og bygging av demninger langs Mekongfloden. Mozambik, fordi det faktisk er en liten sjanse for at dette landet kan klare å utvikle reisemål som både tjener turistenes og de fastboendes interesser. I dag vet vi hvordan sånt skal gjøres, men det skjer så altfor sjelden. Og Albania – et naturskjønt land med komplisert infrastruktur og styresett. Om noen år vil turisme bli en viktig faktor i dette landet – spørsmålet er bare hva slags turisme.

Hva med Norge?

- Så klart. Som National Geographic representant har jeg hatt gleden av å reise mye i Norge i det siste året, og på grunn av at jeg bor delvis i utlandet, opplevd mitt eget land til dels med turistens øyne. Vi har så mye å by på, og fordi folk tar kortere ferier hyppigere, vil vi kunne forlenge turistsesongen vår betraktelig. Jeg var nylig på et skreddersydd cruise med Hurtigruten, som stanser på 21 steder som passeres av de større, nye skipene. Vi hadde gummibåter om bord, og foretok strandhogg der natur og kultur inviterte til det. Fabelaktig. Hurtigruten pleide å være Ola Nordmanns framkomstmiddel, før vi overlot det til utenlandske turister.
Her bør det tenkes nytt, til fordel både for Hurtigrutens og kystbefolkningens fremtid. Spesielt nå: 2006 var det første hvor flere nordmenn ferierer utenlands enn i sitt eget land.

Hva er ditt største håp?

- Jeg har forhåpninger til at internett skal redusere avstand mellom vertskap og gjest: At informasjonsmengden og –tilgjengeligheten skal gjøre det lettere å foreta bedre valg mellom alle de ferieformer som tilbys. Jeg er overbevist om det etter hvert blir moteriktig, ikke bare politisk korrekt, å bruke både hode og hjerte, å reise til steder som praktiserer geoturisme, dvs. reisemål som tar vare på sin egenart og sørger for at lokalbefolkningen får sin del av den globale reiselivspotten. I tilknytning til dette håper jeg at Norad’ene i den rike delen av verden i langt større grad vil forstå verdien av reiseliv som et bistandsverktøy. På sitt beste kan reiseliv redusere fattigdom og fordommer, åpne nye handelskanaler, skape likestilling, miljø og kultur, for bare å nevne noen faktorer. Å ignorere det potensialet for verdiskapning som turismen representerer, er å la en enorm sjanse gå fra seg. Mens ingenting skjer, går kultur- og naturskatter til grunne, disse dyrebare ”aktiva” som fattige land har å by på.

Du er selv journalist. Bør media være mer våken overfor det som er i ferd med å skje?

-Norske media har hittil ikke vist synderlig interesse for ”den ubehagelige sannhet,” for å låne tittelen fra Al Gores film, om at mange reisemål er truet. De burde være mer våkne overfor hva som er i ferd med å skje med klodens reisemål, utover prisen for en pils i Praha, et museumsbesøk i Madrid eller et strandhugg i St. Tropez. Dette kan man lese side opp og side ned om på nettet eller i en vilkensomhelst reiseguide. Men nyhetene om hvordan mange reisemål er i ferd med å gå ut på dato, det rapporteres sjelden.

Er du fornøyd med salget av boken?

-Ja, den har solgt svært godt. Det er tydelig at det er stor interesse for dette temaet, og det lover godt for vår klodes fremtid. Jeg hører nå at boken er utsolgt i bokhandlene, men at forlaget planlegger et nytt opplag, fortrinnsvis på denne siden av sommeren.

Les et utdrag av Arild Molstads bok ”Hvor skal vi reise før det er for sent?”